Det er vræling her. Det er forholdsvis lite folk, men endel av oss. Vi jobber og hiver i oss litt lunsj mellom flyene. Og nå er det vræling her. Sutrete, krampeaktig vræling av et barn som er gammelt nok til å snakke for seg. Vi er ca 20 stk som synkront så rundt oss etter kilden, og resterende dresser begynte med en liten tick i nakke/skulderregionen av ulyden.
Sorry altså, barn er sikkert allrigte, men de hører ikke hjemme på lounge. Uansett om mora hans hadde stylet han opp i blazer så går det ikke. Selv etter at han fikk potetchips til lunsj her nå, så vrælte ungen. Vræling blant oppoverneser.
Heldigvis er jo roten for besøket av familien en oppovernese. Så faren tok tak. Bokstavelig talt. Han tok brannmanntak i ungen og bærte den vrælende, sutrende kilden ut fra loungen. Så nå står han der og vræler.
God tur videre!
La meg si det først som sist. Jeg liker ikke å reise. Ikke fordi jeg er redd, får klaus eller noe annet panikkslagent. Jeg synes rett og slett det er kjedelig. Tidstyv. Transportetappe til noe jeg sannsynligvis kunne gjort en annen plass i disse trådløse tider. Allikevel reiser jeg. Hele tiden. Til kunde. Jeg flyr fra OSL, via kontinentet og til Gokk (Gud forby de måtte ha direktefly). Iført høye hæler, rullekoffert, et alt for svært headset rundt halsen, kort lunte og... kundeskjørt.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar