25. mar. 2013

Del 35: Reiseabstinenser (2013-02-28 – En desperat, sen onsdags kveld på flytoget)


Dette er siste turen som er booket. Den siste turen jeg vet jeg skal ut å reise med jobb. Jeg antar at det er noe mer på gang, men det er uvisst. Når. Hvor. Hva. Det er ukjent farvann.

Denne uvissheten har medført en form for angstfølelse. En tomhet. Et uromoment i en ellers relativt rutinepreget reisetilværelse. Er det siste gang jeg nyter å svinge forbi mengdene inn i fasttrack’en med 8-flyet? Riktignok varer gullstatusen på kortet mitt i gode halvannet år til men likevel. Skal jeg pakke bort rullekofferten? Skal jeg ikke lengre bli servert kaffe eller te om morgenen? Skal jeg ikke få nyte den fantastiske følelsen det er å lande i en king size hotellseng, i stjerneformat, i hvitt, rullet sengetøy? Kan jeg ikke lengre kaste håndklær på gulvet og på magisk vis finne nye, rene utgaver henge på knaggen når jeg kommer hjem fra jobb? Jeg som er såpass distré – hvor henvender jeg meg nå når jeg mister eller har glemt nøklene mine når det ikke finnes en døgnbetjent resepsjon? Og, er det siste gang jeg reiser med rullekoffert og kundeskjørt?

Alle disse spørsmål.

Dog, det er et spørsmål som har gnagd i meg siden jeg sjekket inn på OSL tidligere i uken. Det mest elementære og kritiske av dem alle. Det spørsmålet som alltid MÅ ha et svar, og som aldri er «ingenting». Være seg svaret er godt eller dårlig, så gjør man et valg – selv hvor travel eller utslitt man er.

Hva i alle dager kjøper jeg på TaxFree-butikken?!

Er det sånn at jeg nå på hjemreisen må kjøpe inn det jeg mangler hjemme? (det er ingenting). Må jeg kjøpe det «dyreste» for å få det beste utbyttet når nå Vinmonopolet skal gå over som hoffleverandør? (selv om det nok ikke er før om et par år). Må jeg nå virkelig kjøpe full kvote bare for å ha gjort det? Min mor spurte etter Vodka. Bør jeg prioritere vodka til min mor på siste turen? Kolleger spør etter snus og rødvin. Er dette noe som bør prioriteres? Må jeg nå kjøpe sjokolade og deodorant for å sikre at jeg får mest mulig ut av den fordelen jeg jo skal ha som reisende utenfor Norges rike i over 24 timer?

Det endte med at jeg freaket helt fullstendig ut foran vinhyllene. Etter gjentatte forsøk på å få hjelp over telefonen, uten mye velvilje i andre enden til å forstå dette sjelevekkende dilemmaet jeg gikk igjennom, gikk det helt rundt for meg. Jeg gjorde et rutinevalg. Et valg jeg  egentlig ikke ønsket. Sett bort ifra en ekstra deo jeg dro med meg på vei bort til kassene så gjorde jeg et dårlig valg.

Men, det viktigste her er – et valg ble tatt. Kvoten er med. Siste tur er gjennomført.

Og ja. Jeg har blitt helt gæærn. Legg meg inn. 

24. mar. 2013

Del 34: Go to the other lounge (2013-02-27 - En lynrask kveld i FRA)

Så. Ankomst FRA. Jeg er ett fly for sent ute, og må vente på siste mulighet til OSL. Med fare for å høres alt for positiv ut, så var det jo relativt overraskende og kjærkomment at det skulle gå et fly ekstra til Oslo. Alternativet var jo overnatting i glade Tyskland. Det trenger jeg ikke.

Flaks for meg så var det Star Allianse jeg fløy. Gullkort. Oppovernese på tur. Det finnes bare en måte å ta drepen på tiden, og jeg siktet på å teste ut fasilitetene FRA hadde og by på. Stø kurs mot "lounge". 

Ankomst lounge. Trodde jeg. På utsiden sto en søt sørøstasiatisk jente og smilte i overkant bredt. Jeg fisket frem gullkortet. Smilet forsvant, og hun lente seg mot meg med et meget seriøst uttrykk: 
Søt asiater: "Mam, do not go in here"
Jeg: "huh?"
Søt asiater: "Do not go in here"
Jeg: "But, i should be allowed?"
Søt asiater: "Go to the other one, Mam. It is a much better lounge for gold card members"
Jeg: allerede 10 meter borti gangen med hodet vrengt bakover for å nikke takk.

NY lounge. The good one.
Og nå har jo ikke jeg vært på den "dårlige" men den var nok bra. Første jeg ser er tavlen. Ikke uventet ligger jeg nederst på listen.


Jeg kommer inn i loungen som i praksis består av et rom på størrelse med en hangard, fyllt til randen med internasjonale oppoverneser. Dresser og blazere så langt øyet kan se. Og de spiser. Men ikke så mye fornuftig. for de spiser yoghurt og sjokolademoussé. Only. Her ankommer jeg da. Stiv i maska og på randen til å ta livet mitt (eller noen andres) i mangel på blodsukker. Og her spiser de yoghurt. 

Her var grunnen: 


De har faktisk en form for dispenser? Jeg måtte prøve. Men jeg gikk rett på en schmell. Knappen var mengergulert og det tøyt over til den store gullmedaljen. Jeg lo. For meg selv. Slik er det på reise. Man ler av seg selv. Inni seg. Patetisk igrunn.

Fortsatt sulten. På jakt. 
Det viser seg at den eneste "maten" de hadde var ... kanskje ikke så overraskende... pølse. Så jeg henter pølse.

Det endte med en relativt merkelig middag.


Men alkohol. Det måtte det bli. Jeg var jo sur. Tross alt.

Så. Primærbehovet dekket opp. Nå skal resten av tiden slås ihjel før jeg skal hjem til det glade langstrakte. Jeg var jo ny her på FRA og bestemte meg for å forske litt rundt. Nå er det jo litt slik at man helst skal følge en viss form for kutyme nå man er ute på oppovernese-lounger. Men denne loungen imponerte meg på fasilitetsfronten. Av key features kan nevnes:


  • Røykerom
  • Røykerom med møteromsfasiliteter (de er veldig glad i å røyke inne i midt-Europa)
  • Båser til å snakke i telefonen
  • Seksjoner for å snakke i telefonen (altså, lukkede telefonbokser)
  • Arbeidspulter i et eget kontorlandskap. Med mulighet for å lade via USB plugg - only (schwing!)
  • Egen dame som smurte sandwitcher på ordre
  • Eksepsjonelt stort utvalg i drikke
  • Kun EN damedo (sier kanskje mer om hvem som reiser mye enn om en kjønnsdiskriminerende arkitekt)
  • OG, så til det jeg synes var mest interessant. Dette:



Det var sovesaler! Med rent sengetøy på hver seng, Og en bås du kunne sove "privat" i. Makan! Når er dette naturlig? Går man inn og tar seg en lur mellom flyene? Hva skjer da med vekking? for skal du sove, og du skal rekke et fly så må du jo irritere naboen som ikke skal ta flyet til japan før om 4 timer ganske mye? Og tusenkronersspørsmålet; benyttes disse til kun soving?

Flaks for meg så var min tid over når jeg fant sovesalen. 

1. mar. 2013

Impulsivt innspill: Dorutiner


Jeg har gjort litt research her i midten av smultringen nå, og – med unntak av hotellene – så henger de konsekvent dorullen feil vei her! Er det sånn at de rutinemessing drar andre vei på rullen? Er det lettere for dem å dra hånda bak rullen for så med litt flaks finne frem til papirenden?  Ønsker man virkelig slik spenning i hverdagen? Det må da være greiere med en easy access-løsning der du umiddelbart, med det blotte øyet, kan identifisere enden i front idèt behovet melder seg?

Det er utenfor hva jeg kan forstå. Helt utenfor.

To bildebevis vedlagt.