28. feb. 2013

Del 33: Delay (2013-02-27 - En gretten tirsdags kveld)

Flyet er en time forsinket. 

Så satt man fast i høllet da. Også her da. Det er én plass å få alkohol her, utenom loungen der de ikke vil slippe meg inn idag fordi jeg måtte fly med et lokalt flyselskap og ikke Star Alliance. Så, her sitter jeg. Ved alkoholserveringen. 

Flyet er en time forsinket. 

Flyet mitt i FRA boarder derfor når jeg skal gå på dette. Jeg er misfornøyd.

Det er siste planlagte tur til høllet, og dette er måten å ta farvel på. Det er som et siste lille stikk i siden for at misnøyen skal få enda litt bedre grobunn. 

Flyet er en time forsinket. Jeg er misfornøyd.

Impulsivt innspill: Polizei


Ps. Du POLIZEI-mann. Du skremmer ikke meg med den lille sauen hengende bakpå ryggen altså.


(Beklager utydeligheten i bildedokumentasjonen. Jeg måtte løpe etter Polizei for å få tatt bildet, og da ble det liksom for åpenbart om jeg skulle stoppe opp og ta bilde. Det var jo Polizei. Respekt for autoriteten. Tross alt)

Del 32: FRA – Trenger du egentlig en Sirkusmann? (2013-02-26 Tidlig en tirsdags mooorgen)


Ny runde til smultringsentrum. Ny runde på kontinentet. Ny runde til Frankfurt. Kort mellomlanding. Jeg er skeptisk. På nytt.

Dog, Frankfurt er på sjarmoffensiven. Jeg ankommer, inn en dør, opp en rulletrapp – og jeg forbereder meg på opp heiser, ned heiser, rullebånd, baktrapper, fronttrapper. The Lot. Neida.

På toppen av rulletrappa finner jeg transfertavla.



Det viser seg at det er B1 denne gangen også. Han sirkusmannluringen var kanskje ikke helt schprø allikevel for det aner meg at det er en form for rutine her. Jeg snur meg for å orientere meg og vrir hodet. Dette er synet:


Han mannen med trillekofferten der - han har igjen 10 meter. JADDA! FRA. Du øker stadig i kurs. Med eller uten sirkusmann.

PS. Denne gangen fant jeg han ikke. Jeg fant dama hans. Jeg må si, det var ikke like hyggelig.

Del 31: Spesialbehandling? (2013-02-19 - En tirsdags ettermiddag)



Utrolig nok er det ofte utsolgt for de "beste" billettene til og fra midten av smultringen. Mitt hjertebarn, CPH-flyet, er tilnærmet umulig å få plass på.

Jeg hadde fått plass.

Dog, jeg må si jeg ble relativt overrasket da dette var synet som møtte meg idet jeg ankom gate:

1) Er jeg innenfor tiden? - Check
2) Har jeg gått til rett gate? - Check
3) Er det ingen andre som skal med her? ...tvilsomt

Dog, jeg stusset enda litt mer idet det ankom en buss.


Og det gav seg ikke akkurat når bussen skalket dørene og var fornøyd med å ha fått inn de passasjerene den var ute etter - det vil si, meg. Bare.


Jeg kjørte rett og slett min egen private buss rundt på flyplassen på jakt etter det jeg nå antok var min egen private jet, og jeg hadde mer eller mindre forhåpninger om å smiske meg til en direkterute til OSL. SCORE! Det var tross alt ikke SÅ mye lengre enn CPH.

Det var et bluss. En klassisk champagnerus. En klassisk ReiseGlad episode egentlig. For idet jeg ankom flyet og trippet opp tappen til døra hører jeg klokkerent fra PA-anlegget:

BOARDING COMPLETED.

Flyet var fullt.

26. feb. 2013

Impulsivt innspill: Reisepølsa

Det slår meg gang på gang, forbauser meg like mye og jeg fortrenger det like ofte - folk spiser utrolig mye pølse. Overalt. Når som helst. Hvor som helst.

Der jeg gikk på flytoget til morgen idag, var der en helt vanlig pølsemaker. Selveste hoffleverandør Narvesen. Jeg var for sent ute og løp på glattisen i hæler og rullekoffert - kundeskjørt og støle bein fra skihelgen begrenset dessuten skrittlengden betraktelig, og jeg var nok et artig syn blant trøtte morgentryner - men dette fikk jeg med meg. Folk stappet i seg pølse. Jo nærmere hoffleverandøren jeg kom, jo høyere tetthet pølsespisere noterte jeg meg. Med alt på. Det røyt utovet kinn og nesetupper. Rekesalat. Sprøstekt løk. Rå løk. Agurkmix. Sennep i tre slag. Ketchup i det dobbelte. Hambuegerdressing. Pølsedressing. French hotdog-dressing. Thousand Island kan vel i neppe kalles en dressing men på pølsa skal den. Med alt. Skulle tro det var graaaatis.

Klokka er før 8 om morgenen og folk spiser pølse til frokkost. Og her på OSL likeså. Uansett når jeg er her. Morgen eller kveld. På vei hjem i bil på julaften stoppet jeg for å fylle bensin. Da spiste også folk pølse. Knappe to timer før årets feiteste bonanza inntreffer, da spiser folk pølse. Et uendelig antall gris står i ovenene omkring i vårt langstrakte land, og folk dytter i seg pølse.

Det er helt utrolig.

Enten er det noe jeg ikke har oppdaget med denne gourmanden, ellers så er ikke folk helt folk. Men til deg som muligens ble sparket ut hjemmefra i all hast på morgenen; vær så god. Nyt pølsa!

20. feb. 2013

Del 30: Frankfurt - sirkusblazeren redder deg!. (2013-02-17 - En mellomlanding søndags kveld)

Denne gangen var det Frankfurt som skulle visiteres på Europas melkerute.

Jeg har vel tidligere ytret en mening eller to i noenlunde negativ retning rundt FRA. Og det står jeg fortsatt for. Men, denne gangen hadde FRA et ess i ermet. Om de hadde. 


Ankomst A17. Her var det informativt en tavle for de som hadde connections. Høllet mitt stod selvsagt ikke der. Etter en rask konferanse med en i gul vest og håndholdt enhet finner vi ut av at jeg skal på gate B0. Riktig. B-NULL. Jeg er skeptisk.


Men hva skal man gjøre. Jeg peiler meg inn på retning B.  Høyre.



Relativt fornøyd med at det ikke er Z - rett frem. Det ser litt avsideliggendes ut. Da hadde varsellampene lyst litt tror jeg.Hva er egentlig på Z på FRA? Et kjapt søk tilsier at det er reiser til USA. Det vil altså si at USA har fått sin egen pier på FRA. Det er relativt cockey. 

Synes uansett det er deilig selvkritisk å innse at det er behov for en forklaring av selve flyplassen. Da har du på en måte konstruert noe relativt lite intuitivt. Sjekk:

http://www.ifly.com/frankfurt-airport/terminal-map

 Map

Bort til høyre



Og inn i en heis, faktisk.


Ned til et eller annet dyp


Aaand we meet again, FRA.


Rullebåndet til evigheten. 
(Dette er faktisk TO rullebånd. Du ser bare ikke enden på det første her)


Og ut på andre siden, og til høyre


Til man ender i en ny heis.


Som er helt lik, men nå skal vi da opp i verden igjen


Og så havner man på B


Men så var spørsmålet. Hvor er B-NULL?
Det er en kjempetavle der. Står høllet der? Niks. Jeg snur meg rundt etter gulkledde med håndholdte som kanskje viser noe annet enn B-NULL. Nope. Men, istede ser jeg en rettrygget blid mann i sirkusblazer. Og, jaggu har han ikke svær button på venstre bryst:
 "Can i help you?" 
- Yes you can!

Etter en rask intro til Sirkusblazeren at jeg skal til høllet og at ingen skjønner hvor det er, så gir han meg  sporenstreks gatenr. Ut av det blå. B1. Litt forvirret lurer jeg på hvor han fant det. Svaret var:
"I just know"
- All gate numbers?
"I just know", etterfulgt av et bredt smil.

Han var jo til å spise opp. Kan han bestilles? Er det mulig å ha han ved gaten ved fremtidige visitter på FRA? Gi han destinasjon, og så er det bare å labbe etter han i blinde mens han geleider gjennom den ubrukelige FRA-labyrinten?

Ja takk! Ett stykk Sirkusblazer!

Idet jeg farter videre, snur jeg meg. Sirkusblazeren er igang med nestemann.


Videre til B1


You have reached your destination.



Om FRA går ut i pluss, det er jeg høyst tvilsom til. Er det i steg i riktig retning for reisendes tilfredsstillelse og underholdning? Definitivt.Et stykk Sirkusblazer bestilt til neste tirsdag. 

17. feb. 2013

Del 29: Søndagsreise... (2013-02-17 -Søndags ettermiddag, en helgedag der altså)


Ny uke, nye muligheter. Eller, egentlig ikke. Vi er fortsatt i forrige uke faktisk. Like herlig er jeg ute på vift igjen. På en søndag der altså. En helgedag. Fridag. Hviledagen for de som tror på sånt. Hvorfor det? Jo, fordi flyforbindelsene til midten av smultringen fortsatt er like lite fornuftige. Og det er dit jeg skal - tilbake til høllet, via kontinentet.

Så, da hører det vel med til visa at jeg i skrivende stund, og egentlig siden øynene gikk på halvt gap i dag morges, lider av gårsdagens morro. Ja da, jeg hadde det akkurat litt for gøy, og nå geiper kroppen til meg ved å servere et arsenal av klassiske bivirkninger. Og det er i denne tilstanden jeg gyver løs på arbeidsuka. Neste uke.

Jeg fikk etter en del forsøk organisert meg såpass at jeg kunne komme meg på flytoget (etter tilsnakk fra noen av mine nærmeste bekjentskaper, har jeg nå fått forbud mot å kjøre flystripa). Det var hardt. Jeg var i såpass hastverk at jeg tok feil jakke. Det vil si at jeg tok den jakken jeg ikke hadde forrige gang, og som fortsatt inneholder krisepåsan i sidelomma. Den er nok like bra på sykdom som på dagenderpå vil jeg tro. Men hjemme ble den.

Det gikk greit.

Jeg sparket av kalaset med å dure igjennom oppovernesetrack’en, opp i loungen, og styrtet i meg uendelige antall glass med appelsinjuice. Kun avbrutt av dagens middag – assortert utvalg av potetchips. Eller i dag vil jeg strekke meg til å kalle det potetgull jeg altså. Gull som gjorde at kroppen kom seg. På rekordfart. Det der burde ha vært på resept. Kanskje til og med en blå en for de mest hard core morromakerne.

Etter dette gikk det relativt mye bedre. 

[reisepause – no electronic equipment allowed]

Siste strekket i rekordfart. Denne gangen gikk melkeruta gjennom kontinentet via Frankfurt (mer om det shortly). Samme drillen her - flyet til destinasjonen er på størrelse med en halvfeit måke. Det spiste derfor relativt mye tid å gjete den hodeløse flokken inn på en buss. (Jeg satt bakerst ved vinduet – og på midtgang. For det var bare ett sete i bredden på rekka selvsagt. En helt perfekt løsning, det beste av to verdener; både å kunne lene seg mot vinduet og sove, og det å ikke bli sperret inne på høyhastighetstog til klaustrofobien. Topp). Og idet jeg gjør meg klar for å snike til meg en allright lur, skriker det på PA anlegget.  

“The flight is estimated for approximately 25 minutes”.

Mindre enn en halvtime???Jeg trodde flyvertinna hadde gått på en smell i går hun også. Det skulle vise seg å stemme. Dog total reisetid var regelrett løgn. Vi taxet. Og taxet. Og. Taxet. Vi taxet vel et snaut kvarter på noe som kjentes ut som en kjerrevei der flyet ristet og skranglet seg bortover i kampen for å holde seg i en sammenhengende del. Jeg begynte å lure på om vi skulle kjøre til høllet. Og, det kunne vi nesten ha gjort. 25 minutter flytid og 15 minutter kjøretur. Jeg ventet to timer på Frankfurt. Hadde jeg vært LITT mer våken hadde jeg leid meg en bil.

[reisepause – no electronic equipment allowed]

Overraskende nok klarte jeg meg gjennom turen uten å bli alt for grinete. Jeg tror det var fordi jeg var lettere redusert. Sånn sett er det mulig at dette er kuren for reiseirritasjonen, men jeg har ikke helt bestemt meg for at jeg går i pluss likevel. Uansett, jeg har denne gangen gjort meg noen generelle observasjoner og nye reise-events er lagt til i listen:

Fritt frem:
Nå har jeg vært igjennom et utall sluser med folk som har sjekket boardingkortet mitt. Ikke en eneste person sjekker pass eller ID. Det er i praksis mulig å hoppe seg gjennom hele europakartet uten at noen bryr seg en døyt om hvem du er. En ting er skogen i Sverige der hele Norge hvalfarter over for å handle billig bacon og genmanipulert kjempekylling, men jeg hadde nok egentlig forventet at noen ute i verden var litt mer interessert. Herved motbevist. Mulig det er mer latskap søndager (skjønner jeg godt)

Løse hodeløse hoder
Det var fullt av urutinerte reisende på OSL i dag. Det vrimlet av folk med løse hoder som dinglet i alle retninger uten mål og mening. Helt uberegnelige (mener de er nevnt ved en tidligere anledning…). Ikke før jeg hadde ringt mitt private sentralbord for å klage og blitt påmint om at det jo faktisk er en form for vinterferieavvikling på gang i kongeriket Norge forsto jeg hvorfor. Skriking, sutring, virring og slow motion. For ikke å nevne konstante annonseringer på PA-anlegget om at noen måtte kontakte Tax Free-butikken. Tør vedde relativt mye penger på at folk glemmer kredittkort, pass og boardingkort når de ser billig alkohol. Jeg har sett gjenglemte krykker. Reis ikke da. Ikke gjør det.

PR på PA
En gang måtte jo være den første. I dag var dagen. En søndag. Med et slikt idiotisk flyvertinnetonefall kom forespørselen. De lurte på om jeg, undertegnede, vennligst kunne gjøre meg til kjenne. En diskret arm gikk i rekordfart opp i dingeknappen, et lynraskt nikk til damen i front, og så av med dingingen. Jeg håndterte det effektivt. Jomfruturen på PA på flyet. Føler jeg besto. Hakket før uteksaminert oppovernese. Usikker på om det er positivt.

Nå sitter jeg da her på flyplassen i høllet. Jeg har vært igjennom kontinentet og har landet. Jeg venter nå på to andre kollegaer som av en eller annen grunn har klart å få seg et direktefly. Jeg skal ta det opp med dem. Dette er urettferdighet på høyt nivå. I luftlinje er jeg sikker på at jeg har 1/3 av hva de krabber over kontinentet, og de satte seg på et fly helt på tampen av dagen. I 20- tiden. Jeg føler hele dagen har gått på å reise jeg nå. Først på å grue seg til å pakke, så på å pakke. Reisen begynner jo ikke idet du går ut døra. Den begynner idet man må begynne å foreta seg den minste lille reiserelaterte oppgave. Strengt tatt begynte jeg å tenke på det i går, så der røk jo i utgangspunktet helgen.

Nå bes direkteruten til mine europeiske venner innfinne seg her.
Nå er det på tide å gjøre alvor av hviledagen.
Nå er det like før uka begynner, og med et snev av positivitet så er det jo mulig at den tar seg opp.

Neste uke. Nye muligheter.