Ny uke, nye
muligheter. Eller, egentlig ikke. Vi er fortsatt i forrige uke faktisk. Like
herlig er jeg ute på vift igjen. På en søndag der altså. En helgedag. Fridag.
Hviledagen for de som tror på sånt. Hvorfor det? Jo, fordi flyforbindelsene til
midten av smultringen fortsatt er like lite fornuftige. Og det er dit jeg skal
- tilbake til høllet, via kontinentet.
Så, da hører det
vel med til visa at jeg i skrivende stund, og egentlig siden øynene gikk på
halvt gap i dag morges, lider av gårsdagens morro. Ja da, jeg hadde det akkurat
litt for gøy, og nå geiper kroppen til meg ved å servere et arsenal av
klassiske bivirkninger. Og det er i denne tilstanden jeg gyver løs på
arbeidsuka. Neste uke.
Jeg fikk etter
en del forsøk organisert meg såpass at jeg kunne komme meg på flytoget (etter
tilsnakk fra noen av mine nærmeste bekjentskaper, har jeg nå fått forbud mot å
kjøre flystripa). Det var hardt. Jeg var i såpass hastverk at jeg tok feil
jakke. Det vil si at jeg tok den jakken jeg ikke hadde forrige gang, og som
fortsatt inneholder krisepåsan i sidelomma. Den er nok like bra på sykdom som
på dagenderpå vil jeg tro. Men hjemme ble den.
Det gikk greit.
Jeg sparket av
kalaset med å dure igjennom oppovernesetrack’en, opp i loungen, og styrtet i
meg uendelige antall glass med appelsinjuice. Kun avbrutt av dagens middag –
assortert utvalg av potetchips. Eller i dag vil jeg strekke meg til å kalle det
potetgull jeg altså. Gull som gjorde at kroppen kom seg. På rekordfart. Det der burde ha vært på resept.
Kanskje til og med en blå en for de mest hard core morromakerne.
Etter dette gikk
det relativt mye bedre.
[reisepause – no electronic equipment allowed]
Siste strekket
i rekordfart. Denne gangen gikk melkeruta gjennom kontinentet via Frankfurt
(mer om det shortly). Samme drillen her - flyet til destinasjonen er på
størrelse med en halvfeit måke. Det spiste derfor relativt mye tid å gjete den
hodeløse flokken inn på en buss. (Jeg satt bakerst ved vinduet – og på
midtgang. For det var bare ett sete i bredden på rekka selvsagt. En helt
perfekt løsning, det beste av to verdener; både å kunne lene seg mot vinduet og
sove, og det å ikke bli sperret inne på høyhastighetstog til klaustrofobien.
Topp). Og idet jeg gjør meg klar for å snike til meg en allright lur, skriker
det på PA anlegget.
“The flight is estimated for approximately 25
minutes”.
Mindre enn en
halvtime???Jeg trodde flyvertinna hadde gått på en smell i går hun også. Det skulle vise seg å stemme.
Dog total reisetid var regelrett løgn. Vi taxet. Og taxet. Og. Taxet. Vi taxet
vel et snaut kvarter på noe som kjentes ut som en kjerrevei der flyet ristet og
skranglet seg bortover i kampen for å holde seg i en sammenhengende del. Jeg
begynte å lure på om vi skulle kjøre til høllet. Og, det kunne vi nesten
ha gjort. 25 minutter flytid og 15 minutter kjøretur. Jeg ventet to timer på
Frankfurt. Hadde jeg vært LITT mer våken hadde jeg leid meg en bil.
[reisepause – no electronic equipment allowed]
Overraskende nok
klarte jeg meg gjennom turen uten å bli alt for grinete. Jeg tror det var fordi
jeg var lettere redusert. Sånn sett er det mulig at dette er kuren for
reiseirritasjonen, men jeg har ikke helt bestemt meg for at jeg går i pluss
likevel. Uansett, jeg har denne gangen gjort meg noen generelle observasjoner
og nye reise-events er lagt til i listen:
Fritt frem:
Nå har jeg vært
igjennom et utall sluser med folk som har sjekket boardingkortet mitt. Ikke en
eneste person sjekker pass eller ID. Det er i praksis mulig å hoppe seg gjennom
hele europakartet uten at noen bryr seg en døyt om hvem du er. En ting er
skogen i Sverige der hele Norge hvalfarter over for å handle billig bacon og
genmanipulert kjempekylling, men jeg hadde nok egentlig forventet at noen ute i
verden var litt mer interessert. Herved motbevist. Mulig det er mer latskap
søndager (skjønner jeg godt)
Løse hodeløse
hoder
Det var fullt av
urutinerte reisende på OSL i dag. Det vrimlet av folk med løse hoder som
dinglet i alle retninger uten mål og mening. Helt uberegnelige (mener de er
nevnt ved en tidligere anledning…). Ikke før jeg hadde ringt mitt private
sentralbord for å klage og blitt påmint om at det jo faktisk er en form for
vinterferieavvikling på gang i kongeriket Norge forsto jeg hvorfor. Skriking,
sutring, virring og slow motion. For ikke å nevne konstante annonseringer på
PA-anlegget om at noen måtte kontakte Tax Free-butikken. Tør vedde relativt mye
penger på at folk glemmer kredittkort, pass og boardingkort når de ser billig
alkohol. Jeg har sett gjenglemte krykker. Reis ikke da. Ikke gjør det.
PR på PA
En gang måtte jo
være den første. I dag var dagen. En søndag. Med et slikt idiotisk
flyvertinnetonefall kom forespørselen. De lurte på om jeg, undertegnede,
vennligst kunne gjøre meg til kjenne. En diskret arm gikk i rekordfart opp i
dingeknappen, et lynraskt nikk til damen i front, og så av med dingingen. Jeg
håndterte det effektivt. Jomfruturen på PA på flyet. Føler jeg besto. Hakket
før uteksaminert oppovernese. Usikker på om det er positivt.
Nå sitter jeg
da her på flyplassen i høllet. Jeg har vært igjennom kontinentet og har landet.
Jeg venter nå på to andre kollegaer som av en eller annen grunn
har klart å få seg et direktefly. Jeg skal ta det opp med dem. Dette er urettferdighet
på høyt nivå. I luftlinje er jeg sikker på at jeg har 1/3 av hva de krabber
over kontinentet, og de satte seg på et fly helt på tampen av dagen. I 20- tiden. Jeg
føler hele dagen har gått på å reise jeg nå. Først på å grue seg til å pakke,
så på å pakke. Reisen begynner jo ikke idet du går ut døra. Den begynner idet
man må begynne å foreta seg den minste lille reiserelaterte oppgave. Strengt
tatt begynte jeg å tenke på det i går, så der røk jo i utgangspunktet helgen.
Nå bes
direkteruten til mine europeiske venner innfinne seg her.
Nå er det på
tide å gjøre alvor av hviledagen.
Nå er det like
før uka begynner, og med et snev av positivitet så er det jo mulig at den tar
seg opp.
Neste uke. Nye
muligheter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar