Jeg har nå sitti 45 minutter i en call, baki en taxi, i rushtrafikken - bakfull. Gårsdagens morro har vært i nærheten av full retur relativt ofte den siste time. Får jeg anbefale hva som helst annet.

Lokasjon er nå SAS Business Lounge Helsinki. Og selv så kiip denne stua var i forhold til mange andre - så er jeg lykkelig. Oh sweet dispenser-Cola. I love thee.

Del 36: Morro var det - igår (2013-05-16 07:55 - En bakfull torsdag)

Jeg er trøtt. Så sattans trøtt. Det er ganske forferdelig faktisk. I en normalsituasjon ville jeg ha følt meg fyllesjuk når jeg har stått opp så tidlig. Den der kvalme, svimle, litt utmattende følelsen. Sånn er det ikke i dag. I dag er jeg fyllesjuk. I tillegg til at jeg er sattans trøtt.

Jeg sitter på flyet til Finland. 8D. Midtgang. Jeg befinner meg rett bak «Economy extra – in front of this seat row»-skiltet. Førstemann til å sjekke inn. Foran meg sitter… ingen. Det viser seg nemlig å være slik at Finland ikke er et spesielt populært reisemål og flyet er sånn ca. 10 % fullt. Det er ikke et en kjeft som har kjøpt oppgradert billett. Ikke en. Alle har plassert seg bak de meningsløst dyre setene, selv om alle selvsagt vil sitte lengst frem. Så her sitter vi da. Som sild i tønne. Vi har presset oss sammen så langt frem som mulig – innenfor hva økonomibilletten vår tillot. Tett-i-tett (nå ble jeg kvalm) sitter vi akkurat på midten av flyet, mens flyet er helt tomt foran og bak. Og her sitter jeg. Med hele Finlandsfølget trykt opp i ryggen.

Sikkert litt som å stå fremst på en Justin Bieber konsert - de bak deg er relativt interessert i å komme lengre frem og du blir som en hindring mellom dem og noe bedre. (Nå tar jeg faktisk denne flyturen relativt mange ganger ekstra for å slippe en JB konsert, om jeg så hadde drukket en liter vodka igår).

Jeg er kvalm. Så sattans kvalm. Det er ganske forferdelig faktisk.

Han på 8F har inntatt sjufly-posisjon. Han sitter her og gaper, med dobbelthake og hodet har falt ned igjennom skuldrene. Det er nesten sånn at jeg stusser over hvorfor ikke betjeningen om bord løper rundt og flipper haker på samme måte som før du skal gjøre munn-til-munn på latex-Anna. For det ser virkelig ut som at hele gjengen har tatt kvelden – sittende. Hvorfor forsvinner hals og nakke idet man sitter og sover?

Jeg er kvalm. Og trøtt.

Hun på 8A har flyskrekk. Det har jeg slutta med altså. Han rutinerte stakkaren på 8C trakk det korteste strået i seatingen vil jeg si. 8A sitter nemlig der og rister, griner, hyperventilerer, tørker maskara, griner, holder hender med seg selv (jada), klemmer seg selv (jada) og griner. Ho fikk akkurat en ny serviettbunke av den gebrokne flyvertinne-mannen på størrelse med IKEA sin FANTASTISK til 19 kroner. Da griner du relativt bra. I tillegg tørker ho svette både her og der. 8C småsnakker for å få ho til å slutte å grine. Stakkaren.

Jeg skulle gjerne sovet litt. Sittet her og gapt med 8F. Det er det jeg har lyst til. Men jeg er for kvalm rett og slett. Det er ikke sjans.

Sattan.

Nå landes det her. I vodka-land. 24 timer til Champagne-frosten. Hurra. 

Del 35: Reiseabstinenser (2013-02-28 – En desperat, sen onsdags kveld på flytoget)

Dette er siste turen som er booket. Den siste turen jeg vet jeg skal ut å reise med jobb. Jeg antar at det er noe mer på gang, men det er uvisst. Når. Hvor. Hva. Det er ukjent farvann.

Denne uvissheten har medført en form for angstfølelse. En tomhet. Et uromoment i en ellers relativt rutinepreget reisetilværelse. Er det siste gang jeg nyter å svinge forbi mengdene inn i fasttrack’en med 8-flyet? Riktignok varer gullstatusen på kortet mitt i gode halvannet år til men likevel. Skal jeg pakke bort rullekofferten? Skal jeg ikke lengre bli servert kaffe eller te om morgenen? Skal jeg ikke få nyte den fantastiske følelsen det er å lande i en king size hotellseng, i stjerneformat, i hvitt, rullet sengetøy? Kan jeg ikke lengre kaste håndklær på gulvet og på magisk vis finne nye, rene utgaver henge på knaggen når jeg kommer hjem fra jobb? Jeg som er såpass distré – hvor henvender jeg meg nå når jeg mister eller har glemt nøklene mine når det ikke finnes en døgnbetjent resepsjon? Og, er det siste gang jeg reiser med rullekoffert og kundeskjørt?

Alle disse spørsmål.

Dog, det er et spørsmål som har gnagd i meg siden jeg sjekket inn på OSL tidligere i uken. Det mest elementære og kritiske av dem alle. Det spørsmålet som alltid MÅ ha et svar, og som aldri er «ingenting». Være seg svaret er godt eller dårlig, så gjør man et valg – selv hvor travel eller utslitt man er.

Hva i alle dager kjøper jeg på TaxFree-butikken?!

Er det sånn at jeg nå på hjemreisen må kjøpe inn det jeg mangler hjemme? (det er ingenting). Må jeg kjøpe det «dyreste» for å få det beste utbyttet når nå Vinmonopolet skal gå over som hoffleverandør? (selv om det nok ikke er før om et par år). Må jeg nå virkelig kjøpe full kvote bare for å ha gjort det? Min mor spurte etter Vodka. Bør jeg prioritere vodka til min mor på siste turen? Kolleger spør etter snus og rødvin. Er dette noe som bør prioriteres? Må jeg nå kjøpe sjokolade og deodorant for å sikre at jeg får mest mulig ut av den fordelen jeg jo skal ha som reisende utenfor Norges rike i over 24 timer?

Det endte med at jeg freaket helt fullstendig ut foran vinhyllene. Etter gjentatte forsøk på å få hjelp over telefonen, uten mye velvilje i andre enden til å forstå dette sjelevekkende dilemmaet jeg gikk igjennom, gikk det helt rundt for meg. Jeg gjorde et rutinevalg. Et valg jeg  egentlig ikke ønsket. Sett bort ifra en ekstra deo jeg dro med meg på vei bort til kassene så gjorde jeg et dårlig valg.

Men, det viktigste her er – et valg ble tatt. Kvoten er med. Siste tur er gjennomført.

Og ja. Jeg har blitt helt gæærn. Legg meg inn. 

Del 34: Go to the other lounge (2013-02-27 - En lynrask kveld i FRA)

Så. Ankomst FRA. Jeg er ett fly for sent ute, og må vente på siste mulighet til OSL. Med fare for å høres alt for positiv ut, så var det jo relativt overraskende og kjærkomment at det skulle gå et fly ekstra til Oslo. Alternativet var jo overnatting i glade Tyskland. Det trenger jeg ikke.

Flaks for meg så var det Star Allianse jeg fløy. Gullkort. Oppovernese på tur. Det finnes bare en måte å ta drepen på tiden, og jeg siktet på å teste ut fasilitetene FRA hadde og by på. Stø kurs mot "lounge". 

Ankomst lounge. Trodde jeg. På utsiden sto en søt sørøstasiatisk jente og smilte i overkant bredt. Jeg fisket frem gullkortet. Smilet forsvant, og hun lente seg mot meg med et meget seriøst uttrykk: 

Søt asiater: "Mam, do not go in here"

Jeg: "huh?"

Søt asiater: "Do not go in here"

Jeg: "But, i should be allowed?"

Søt asiater: "Go to the other one, Mam. It is a much better lounge for gold card members"

Jeg: allerede 10 meter borti gangen med hodet vrengt bakover for å nikke takk.

NY lounge. The good one.

Og nå har jo ikke jeg vært på den "dårlige" men den var nok bra. Første jeg ser er tavlen. Ikke uventet ligger jeg nederst på listen.

Jeg kommer inn i loungen som i praksis består av et rom på størrelse med en hangard, fyllt til randen med internasjonale oppoverneser. Dresser og blazere så langt øyet kan se. Og de spiser. Men ikke så mye fornuftig. for de spiser yoghurt og sjokolademoussé. Only. Her ankommer jeg da. Stiv i maska og på randen til å ta livet mitt (eller noen andres) i mangel på blodsukker. Og her spiser de yoghurt. 

Her var grunnen: 

De har faktisk en form for dispenser? Jeg måtte prøve. Men jeg gikk rett på en schmell. Knappen var mengergulert og det tøyt over til den store gullmedaljen. Jeg lo. For meg selv. Slik er det på reise. Man ler av seg selv. Inni seg. Patetisk igrunn.

Fortsatt sulten. På jakt. 

Det viser seg at den eneste "maten" de hadde var ... kanskje ikke så overraskende... pølse. Så jeg henter pølse.

Det endte med en relativt merkelig middag.

Men alkohol. Det måtte det bli. Jeg var jo sur. Tross alt.

Så. Primærbehovet dekket opp. Nå skal resten av tiden slås ihjel før jeg skal hjem til det glade langstrakte. Jeg var jo ny her på FRA og bestemte meg for å forske litt rundt. Nå er det jo litt slik at man helst skal følge en viss form for kutyme nå man er ute på oppovernese-lounger. Men denne loungen imponerte meg på fasilitetsfronten. Av key features kan nevnes:

• Røykerom
• Røykerom med møteromsfasiliteter (de er veldig glad i å røyke inne i midt-Europa)
• Båser til å snakke i telefonen
• Seksjoner for å snakke i telefonen (altså, lukkede telefonbokser)
• Arbeidspulter i et eget kontorlandskap. Med mulighet for å lade via USB plugg - only (schwing!)
• Egen dame som smurte sandwitcher på ordre
• Eksepsjonelt stort utvalg i drikke
• Kun EN damedo (sier kanskje mer om hvem som reiser mye enn om en kjønnsdiskriminerende arkitekt)
• OG, så til det jeg synes var mest interessant. Dette:

Det var sovesaler! Med rent sengetøy på hver seng, Og en bås du kunne sove "privat" i. Makan! Når er dette naturlig? Går man inn og tar seg en lur mellom flyene? Hva skjer da med vekking? for skal du sove, og du skal rekke et fly så må du jo irritere naboen som ikke skal ta flyet til japan før om 4 timer ganske mye? Og tusenkronersspørsmålet; benyttes disse til kun soving?

Flaks for meg så var min tid over når jeg fant sovesalen. 

Impulsivt innspill: Dorutiner

Jeg har gjort litt research her i midten av smultringen nå, og – med unntak av hotellene – så henger de konsekvent dorullen feil vei her! Er det sånn at de rutinemessing drar andre vei på rullen? Er det lettere for dem å dra hånda bak rullen for så med litt flaks finne frem til papirenden?  Ønsker man virkelig slik spenning i hverdagen? Det må da være greiere med en easy access-løsning der du umiddelbart, med det blotte øyet, kan identifisere enden i front idèt behovet melder seg?

Det er utenfor hva jeg kan forstå. Helt utenfor.

To bildebevis vedlagt.

Del 33: Delay (2013-02-27 - En gretten tirsdags kveld)

Flyet er en time forsinket. 

Så satt man fast i høllet da. Også her da. Det er én plass å få alkohol her, utenom loungen der de ikke vil slippe meg inn idag fordi jeg måtte fly med et lokalt flyselskap og ikke Star Alliance. Så, her sitter jeg. Ved alkoholserveringen. 

Flyet er en time forsinket. 

Flyet mitt i FRA boarder derfor når jeg skal gå på dette. Jeg er misfornøyd.

Det er siste planlagte tur til høllet, og dette er måten å ta farvel på. Det er som et siste lille stikk i siden for at misnøyen skal få enda litt bedre grobunn. 

Flyet er en time forsinket. Jeg er misfornøyd.

Impulsivt innspill: Polizei

Ps. Du POLIZEI-mann. Du skremmer ikke meg med den lille sauen hengende bakpå ryggen altså.

(Beklager utydeligheten i bildedokumentasjonen. Jeg måtte løpe etter Polizei for å få tatt bildet, og da ble det liksom for åpenbart om jeg skulle stoppe opp og ta bilde. Det var jo Polizei. Respekt for autoriteten. Tross alt)