16. mai 2013

Jeg har nå sitti 45 minutter i en call, baki en taxi, i rushtrafikken - bakfull. Gårsdagens morro har vært i nærheten av full retur relativt ofte den siste time. Får jeg anbefale hva som helst annet.

Lokasjon er nå SAS Business Lounge Helsinki. Og selv så kiip denne stua var i forhold til mange andre - så er jeg lykkelig. Oh sweet dispenser-Cola. I love thee.

Del 36: Morro var det - igår (2013-05-16 07:55 - En bakfull torsdag)


Jeg er trøtt. Så sattans trøtt. Det er ganske forferdelig faktisk. I en normalsituasjon ville jeg ha følt meg fyllesjuk når jeg har stått opp så tidlig. Den der kvalme, svimle, litt utmattende følelsen. Sånn er det ikke i dag. I dag er jeg fyllesjuk. I tillegg til at jeg er sattans trøtt.

Jeg sitter på flyet til Finland. 8D. Midtgang. Jeg befinner meg rett bak «Economy extra – in front of this seat row»-skiltet. Førstemann til å sjekke inn. Foran meg sitter… ingen. Det viser seg nemlig å være slik at Finland ikke er et spesielt populært reisemål og flyet er sånn ca. 10 % fullt. Det er ikke et en kjeft som har kjøpt oppgradert billett. Ikke en. Alle har plassert seg bak de meningsløst dyre setene, selv om alle selvsagt vil sitte lengst frem. Så her sitter vi da. Som sild i tønne. Vi har presset oss sammen så langt frem som mulig – innenfor hva økonomibilletten vår tillot. Tett-i-tett (nå ble jeg kvalm) sitter vi akkurat på midten av flyet, mens flyet er helt tomt foran og bak. Og her sitter jeg. Med hele Finlandsfølget trykt opp i ryggen.

Sikkert litt som å stå fremst på en Justin Bieber konsert - de bak deg er relativt interessert i å komme lengre frem og du blir som en hindring mellom dem og noe bedre. (Nå tar jeg faktisk denne flyturen relativt mange ganger ekstra for å slippe en JB konsert, om jeg så hadde drukket en liter vodka igår).

Jeg er kvalm. Så sattans kvalm. Det er ganske forferdelig faktisk.

Han på 8F har inntatt sjufly-posisjon. Han sitter her og gaper, med dobbelthake og hodet har falt ned igjennom skuldrene. Det er nesten sånn at jeg stusser over hvorfor ikke betjeningen om bord løper rundt og flipper haker på samme måte som før du skal gjøre munn-til-munn på latex-Anna. For det ser virkelig ut som at hele gjengen har tatt kvelden – sittende. Hvorfor forsvinner hals og nakke idet man sitter og sover?

Jeg er kvalm. Og trøtt.

Hun på 8A har flyskrekk. Det har jeg slutta med altså. Han rutinerte stakkaren på 8C trakk det korteste strået i seatingen vil jeg si. 8A sitter nemlig der og rister, griner, hyperventilerer, tørker maskara, griner, holder hender med seg selv (jada), klemmer seg selv (jada) og griner. Ho fikk akkurat en ny serviettbunke av den gebrokne flyvertinne-mannen på størrelse med IKEA sin FANTASTISK til 19 kroner. Da griner du relativt bra. I tillegg tørker ho svette både her og der. 8C småsnakker for å få ho til å slutte å grine. Stakkaren.

Jeg skulle gjerne sovet litt. Sittet her og gapt med 8F. Det er det jeg har lyst til. Men jeg er for kvalm rett og slett. Det er ikke sjans.

Sattan.

Nå landes det her. I vodka-land. 24 timer til Champagne-frosten. Hurra. 

25. mar. 2013

Del 35: Reiseabstinenser (2013-02-28 – En desperat, sen onsdags kveld på flytoget)


Dette er siste turen som er booket. Den siste turen jeg vet jeg skal ut å reise med jobb. Jeg antar at det er noe mer på gang, men det er uvisst. Når. Hvor. Hva. Det er ukjent farvann.

Denne uvissheten har medført en form for angstfølelse. En tomhet. Et uromoment i en ellers relativt rutinepreget reisetilværelse. Er det siste gang jeg nyter å svinge forbi mengdene inn i fasttrack’en med 8-flyet? Riktignok varer gullstatusen på kortet mitt i gode halvannet år til men likevel. Skal jeg pakke bort rullekofferten? Skal jeg ikke lengre bli servert kaffe eller te om morgenen? Skal jeg ikke få nyte den fantastiske følelsen det er å lande i en king size hotellseng, i stjerneformat, i hvitt, rullet sengetøy? Kan jeg ikke lengre kaste håndklær på gulvet og på magisk vis finne nye, rene utgaver henge på knaggen når jeg kommer hjem fra jobb? Jeg som er såpass distré – hvor henvender jeg meg nå når jeg mister eller har glemt nøklene mine når det ikke finnes en døgnbetjent resepsjon? Og, er det siste gang jeg reiser med rullekoffert og kundeskjørt?

Alle disse spørsmål.

Dog, det er et spørsmål som har gnagd i meg siden jeg sjekket inn på OSL tidligere i uken. Det mest elementære og kritiske av dem alle. Det spørsmålet som alltid MÅ ha et svar, og som aldri er «ingenting». Være seg svaret er godt eller dårlig, så gjør man et valg – selv hvor travel eller utslitt man er.

Hva i alle dager kjøper jeg på TaxFree-butikken?!

Er det sånn at jeg nå på hjemreisen må kjøpe inn det jeg mangler hjemme? (det er ingenting). Må jeg kjøpe det «dyreste» for å få det beste utbyttet når nå Vinmonopolet skal gå over som hoffleverandør? (selv om det nok ikke er før om et par år). Må jeg nå virkelig kjøpe full kvote bare for å ha gjort det? Min mor spurte etter Vodka. Bør jeg prioritere vodka til min mor på siste turen? Kolleger spør etter snus og rødvin. Er dette noe som bør prioriteres? Må jeg nå kjøpe sjokolade og deodorant for å sikre at jeg får mest mulig ut av den fordelen jeg jo skal ha som reisende utenfor Norges rike i over 24 timer?

Det endte med at jeg freaket helt fullstendig ut foran vinhyllene. Etter gjentatte forsøk på å få hjelp over telefonen, uten mye velvilje i andre enden til å forstå dette sjelevekkende dilemmaet jeg gikk igjennom, gikk det helt rundt for meg. Jeg gjorde et rutinevalg. Et valg jeg  egentlig ikke ønsket. Sett bort ifra en ekstra deo jeg dro med meg på vei bort til kassene så gjorde jeg et dårlig valg.

Men, det viktigste her er – et valg ble tatt. Kvoten er med. Siste tur er gjennomført.

Og ja. Jeg har blitt helt gæærn. Legg meg inn. 

24. mar. 2013

Del 34: Go to the other lounge (2013-02-27 - En lynrask kveld i FRA)

Så. Ankomst FRA. Jeg er ett fly for sent ute, og må vente på siste mulighet til OSL. Med fare for å høres alt for positiv ut, så var det jo relativt overraskende og kjærkomment at det skulle gå et fly ekstra til Oslo. Alternativet var jo overnatting i glade Tyskland. Det trenger jeg ikke.

Flaks for meg så var det Star Allianse jeg fløy. Gullkort. Oppovernese på tur. Det finnes bare en måte å ta drepen på tiden, og jeg siktet på å teste ut fasilitetene FRA hadde og by på. Stø kurs mot "lounge". 

Ankomst lounge. Trodde jeg. På utsiden sto en søt sørøstasiatisk jente og smilte i overkant bredt. Jeg fisket frem gullkortet. Smilet forsvant, og hun lente seg mot meg med et meget seriøst uttrykk: 
Søt asiater: "Mam, do not go in here"
Jeg: "huh?"
Søt asiater: "Do not go in here"
Jeg: "But, i should be allowed?"
Søt asiater: "Go to the other one, Mam. It is a much better lounge for gold card members"
Jeg: allerede 10 meter borti gangen med hodet vrengt bakover for å nikke takk.

NY lounge. The good one.
Og nå har jo ikke jeg vært på den "dårlige" men den var nok bra. Første jeg ser er tavlen. Ikke uventet ligger jeg nederst på listen.


Jeg kommer inn i loungen som i praksis består av et rom på størrelse med en hangard, fyllt til randen med internasjonale oppoverneser. Dresser og blazere så langt øyet kan se. Og de spiser. Men ikke så mye fornuftig. for de spiser yoghurt og sjokolademoussé. Only. Her ankommer jeg da. Stiv i maska og på randen til å ta livet mitt (eller noen andres) i mangel på blodsukker. Og her spiser de yoghurt. 

Her var grunnen: 


De har faktisk en form for dispenser? Jeg måtte prøve. Men jeg gikk rett på en schmell. Knappen var mengergulert og det tøyt over til den store gullmedaljen. Jeg lo. For meg selv. Slik er det på reise. Man ler av seg selv. Inni seg. Patetisk igrunn.

Fortsatt sulten. På jakt. 
Det viser seg at den eneste "maten" de hadde var ... kanskje ikke så overraskende... pølse. Så jeg henter pølse.

Det endte med en relativt merkelig middag.


Men alkohol. Det måtte det bli. Jeg var jo sur. Tross alt.

Så. Primærbehovet dekket opp. Nå skal resten av tiden slås ihjel før jeg skal hjem til det glade langstrakte. Jeg var jo ny her på FRA og bestemte meg for å forske litt rundt. Nå er det jo litt slik at man helst skal følge en viss form for kutyme nå man er ute på oppovernese-lounger. Men denne loungen imponerte meg på fasilitetsfronten. Av key features kan nevnes:


  • Røykerom
  • Røykerom med møteromsfasiliteter (de er veldig glad i å røyke inne i midt-Europa)
  • Båser til å snakke i telefonen
  • Seksjoner for å snakke i telefonen (altså, lukkede telefonbokser)
  • Arbeidspulter i et eget kontorlandskap. Med mulighet for å lade via USB plugg - only (schwing!)
  • Egen dame som smurte sandwitcher på ordre
  • Eksepsjonelt stort utvalg i drikke
  • Kun EN damedo (sier kanskje mer om hvem som reiser mye enn om en kjønnsdiskriminerende arkitekt)
  • OG, så til det jeg synes var mest interessant. Dette:



Det var sovesaler! Med rent sengetøy på hver seng, Og en bås du kunne sove "privat" i. Makan! Når er dette naturlig? Går man inn og tar seg en lur mellom flyene? Hva skjer da med vekking? for skal du sove, og du skal rekke et fly så må du jo irritere naboen som ikke skal ta flyet til japan før om 4 timer ganske mye? Og tusenkronersspørsmålet; benyttes disse til kun soving?

Flaks for meg så var min tid over når jeg fant sovesalen. 

1. mar. 2013

Impulsivt innspill: Dorutiner


Jeg har gjort litt research her i midten av smultringen nå, og – med unntak av hotellene – så henger de konsekvent dorullen feil vei her! Er det sånn at de rutinemessing drar andre vei på rullen? Er det lettere for dem å dra hånda bak rullen for så med litt flaks finne frem til papirenden?  Ønsker man virkelig slik spenning i hverdagen? Det må da være greiere med en easy access-løsning der du umiddelbart, med det blotte øyet, kan identifisere enden i front idèt behovet melder seg?

Det er utenfor hva jeg kan forstå. Helt utenfor.

To bildebevis vedlagt.






28. feb. 2013

Del 33: Delay (2013-02-27 - En gretten tirsdags kveld)

Flyet er en time forsinket. 

Så satt man fast i høllet da. Også her da. Det er én plass å få alkohol her, utenom loungen der de ikke vil slippe meg inn idag fordi jeg måtte fly med et lokalt flyselskap og ikke Star Alliance. Så, her sitter jeg. Ved alkoholserveringen. 

Flyet er en time forsinket. 

Flyet mitt i FRA boarder derfor når jeg skal gå på dette. Jeg er misfornøyd.

Det er siste planlagte tur til høllet, og dette er måten å ta farvel på. Det er som et siste lille stikk i siden for at misnøyen skal få enda litt bedre grobunn. 

Flyet er en time forsinket. Jeg er misfornøyd.

Impulsivt innspill: Polizei


Ps. Du POLIZEI-mann. Du skremmer ikke meg med den lille sauen hengende bakpå ryggen altså.


(Beklager utydeligheten i bildedokumentasjonen. Jeg måtte løpe etter Polizei for å få tatt bildet, og da ble det liksom for åpenbart om jeg skulle stoppe opp og ta bilde. Det var jo Polizei. Respekt for autoriteten. Tross alt)

Del 32: FRA – Trenger du egentlig en Sirkusmann? (2013-02-26 Tidlig en tirsdags mooorgen)


Ny runde til smultringsentrum. Ny runde på kontinentet. Ny runde til Frankfurt. Kort mellomlanding. Jeg er skeptisk. På nytt.

Dog, Frankfurt er på sjarmoffensiven. Jeg ankommer, inn en dør, opp en rulletrapp – og jeg forbereder meg på opp heiser, ned heiser, rullebånd, baktrapper, fronttrapper. The Lot. Neida.

På toppen av rulletrappa finner jeg transfertavla.



Det viser seg at det er B1 denne gangen også. Han sirkusmannluringen var kanskje ikke helt schprø allikevel for det aner meg at det er en form for rutine her. Jeg snur meg for å orientere meg og vrir hodet. Dette er synet:


Han mannen med trillekofferten der - han har igjen 10 meter. JADDA! FRA. Du øker stadig i kurs. Med eller uten sirkusmann.

PS. Denne gangen fant jeg han ikke. Jeg fant dama hans. Jeg må si, det var ikke like hyggelig.

Del 31: Spesialbehandling? (2013-02-19 - En tirsdags ettermiddag)



Utrolig nok er det ofte utsolgt for de "beste" billettene til og fra midten av smultringen. Mitt hjertebarn, CPH-flyet, er tilnærmet umulig å få plass på.

Jeg hadde fått plass.

Dog, jeg må si jeg ble relativt overrasket da dette var synet som møtte meg idet jeg ankom gate:

1) Er jeg innenfor tiden? - Check
2) Har jeg gått til rett gate? - Check
3) Er det ingen andre som skal med her? ...tvilsomt

Dog, jeg stusset enda litt mer idet det ankom en buss.


Og det gav seg ikke akkurat når bussen skalket dørene og var fornøyd med å ha fått inn de passasjerene den var ute etter - det vil si, meg. Bare.


Jeg kjørte rett og slett min egen private buss rundt på flyplassen på jakt etter det jeg nå antok var min egen private jet, og jeg hadde mer eller mindre forhåpninger om å smiske meg til en direkterute til OSL. SCORE! Det var tross alt ikke SÅ mye lengre enn CPH.

Det var et bluss. En klassisk champagnerus. En klassisk ReiseGlad episode egentlig. For idet jeg ankom flyet og trippet opp tappen til døra hører jeg klokkerent fra PA-anlegget:

BOARDING COMPLETED.

Flyet var fullt.

26. feb. 2013

Impulsivt innspill: Reisepølsa

Det slår meg gang på gang, forbauser meg like mye og jeg fortrenger det like ofte - folk spiser utrolig mye pølse. Overalt. Når som helst. Hvor som helst.

Der jeg gikk på flytoget til morgen idag, var der en helt vanlig pølsemaker. Selveste hoffleverandør Narvesen. Jeg var for sent ute og løp på glattisen i hæler og rullekoffert - kundeskjørt og støle bein fra skihelgen begrenset dessuten skrittlengden betraktelig, og jeg var nok et artig syn blant trøtte morgentryner - men dette fikk jeg med meg. Folk stappet i seg pølse. Jo nærmere hoffleverandøren jeg kom, jo høyere tetthet pølsespisere noterte jeg meg. Med alt på. Det røyt utovet kinn og nesetupper. Rekesalat. Sprøstekt løk. Rå løk. Agurkmix. Sennep i tre slag. Ketchup i det dobbelte. Hambuegerdressing. Pølsedressing. French hotdog-dressing. Thousand Island kan vel i neppe kalles en dressing men på pølsa skal den. Med alt. Skulle tro det var graaaatis.

Klokka er før 8 om morgenen og folk spiser pølse til frokkost. Og her på OSL likeså. Uansett når jeg er her. Morgen eller kveld. På vei hjem i bil på julaften stoppet jeg for å fylle bensin. Da spiste også folk pølse. Knappe to timer før årets feiteste bonanza inntreffer, da spiser folk pølse. Et uendelig antall gris står i ovenene omkring i vårt langstrakte land, og folk dytter i seg pølse.

Det er helt utrolig.

Enten er det noe jeg ikke har oppdaget med denne gourmanden, ellers så er ikke folk helt folk. Men til deg som muligens ble sparket ut hjemmefra i all hast på morgenen; vær så god. Nyt pølsa!

20. feb. 2013

Del 30: Frankfurt - sirkusblazeren redder deg!. (2013-02-17 - En mellomlanding søndags kveld)

Denne gangen var det Frankfurt som skulle visiteres på Europas melkerute.

Jeg har vel tidligere ytret en mening eller to i noenlunde negativ retning rundt FRA. Og det står jeg fortsatt for. Men, denne gangen hadde FRA et ess i ermet. Om de hadde. 


Ankomst A17. Her var det informativt en tavle for de som hadde connections. Høllet mitt stod selvsagt ikke der. Etter en rask konferanse med en i gul vest og håndholdt enhet finner vi ut av at jeg skal på gate B0. Riktig. B-NULL. Jeg er skeptisk.


Men hva skal man gjøre. Jeg peiler meg inn på retning B.  Høyre.



Relativt fornøyd med at det ikke er Z - rett frem. Det ser litt avsideliggendes ut. Da hadde varsellampene lyst litt tror jeg.Hva er egentlig på Z på FRA? Et kjapt søk tilsier at det er reiser til USA. Det vil altså si at USA har fått sin egen pier på FRA. Det er relativt cockey. 

Synes uansett det er deilig selvkritisk å innse at det er behov for en forklaring av selve flyplassen. Da har du på en måte konstruert noe relativt lite intuitivt. Sjekk:

http://www.ifly.com/frankfurt-airport/terminal-map

 Map

Bort til høyre



Og inn i en heis, faktisk.


Ned til et eller annet dyp


Aaand we meet again, FRA.


Rullebåndet til evigheten. 
(Dette er faktisk TO rullebånd. Du ser bare ikke enden på det første her)


Og ut på andre siden, og til høyre


Til man ender i en ny heis.


Som er helt lik, men nå skal vi da opp i verden igjen


Og så havner man på B


Men så var spørsmålet. Hvor er B-NULL?
Det er en kjempetavle der. Står høllet der? Niks. Jeg snur meg rundt etter gulkledde med håndholdte som kanskje viser noe annet enn B-NULL. Nope. Men, istede ser jeg en rettrygget blid mann i sirkusblazer. Og, jaggu har han ikke svær button på venstre bryst:
 "Can i help you?" 
- Yes you can!

Etter en rask intro til Sirkusblazeren at jeg skal til høllet og at ingen skjønner hvor det er, så gir han meg  sporenstreks gatenr. Ut av det blå. B1. Litt forvirret lurer jeg på hvor han fant det. Svaret var:
"I just know"
- All gate numbers?
"I just know", etterfulgt av et bredt smil.

Han var jo til å spise opp. Kan han bestilles? Er det mulig å ha han ved gaten ved fremtidige visitter på FRA? Gi han destinasjon, og så er det bare å labbe etter han i blinde mens han geleider gjennom den ubrukelige FRA-labyrinten?

Ja takk! Ett stykk Sirkusblazer!

Idet jeg farter videre, snur jeg meg. Sirkusblazeren er igang med nestemann.


Videre til B1


You have reached your destination.



Om FRA går ut i pluss, det er jeg høyst tvilsom til. Er det i steg i riktig retning for reisendes tilfredsstillelse og underholdning? Definitivt.Et stykk Sirkusblazer bestilt til neste tirsdag. 

17. feb. 2013

Del 29: Søndagsreise... (2013-02-17 -Søndags ettermiddag, en helgedag der altså)


Ny uke, nye muligheter. Eller, egentlig ikke. Vi er fortsatt i forrige uke faktisk. Like herlig er jeg ute på vift igjen. På en søndag der altså. En helgedag. Fridag. Hviledagen for de som tror på sånt. Hvorfor det? Jo, fordi flyforbindelsene til midten av smultringen fortsatt er like lite fornuftige. Og det er dit jeg skal - tilbake til høllet, via kontinentet.

Så, da hører det vel med til visa at jeg i skrivende stund, og egentlig siden øynene gikk på halvt gap i dag morges, lider av gårsdagens morro. Ja da, jeg hadde det akkurat litt for gøy, og nå geiper kroppen til meg ved å servere et arsenal av klassiske bivirkninger. Og det er i denne tilstanden jeg gyver løs på arbeidsuka. Neste uke.

Jeg fikk etter en del forsøk organisert meg såpass at jeg kunne komme meg på flytoget (etter tilsnakk fra noen av mine nærmeste bekjentskaper, har jeg nå fått forbud mot å kjøre flystripa). Det var hardt. Jeg var i såpass hastverk at jeg tok feil jakke. Det vil si at jeg tok den jakken jeg ikke hadde forrige gang, og som fortsatt inneholder krisepåsan i sidelomma. Den er nok like bra på sykdom som på dagenderpå vil jeg tro. Men hjemme ble den.

Det gikk greit.

Jeg sparket av kalaset med å dure igjennom oppovernesetrack’en, opp i loungen, og styrtet i meg uendelige antall glass med appelsinjuice. Kun avbrutt av dagens middag – assortert utvalg av potetchips. Eller i dag vil jeg strekke meg til å kalle det potetgull jeg altså. Gull som gjorde at kroppen kom seg. På rekordfart. Det der burde ha vært på resept. Kanskje til og med en blå en for de mest hard core morromakerne.

Etter dette gikk det relativt mye bedre. 

[reisepause – no electronic equipment allowed]

Siste strekket i rekordfart. Denne gangen gikk melkeruta gjennom kontinentet via Frankfurt (mer om det shortly). Samme drillen her - flyet til destinasjonen er på størrelse med en halvfeit måke. Det spiste derfor relativt mye tid å gjete den hodeløse flokken inn på en buss. (Jeg satt bakerst ved vinduet – og på midtgang. For det var bare ett sete i bredden på rekka selvsagt. En helt perfekt løsning, det beste av to verdener; både å kunne lene seg mot vinduet og sove, og det å ikke bli sperret inne på høyhastighetstog til klaustrofobien. Topp). Og idet jeg gjør meg klar for å snike til meg en allright lur, skriker det på PA anlegget.  

“The flight is estimated for approximately 25 minutes”.

Mindre enn en halvtime???Jeg trodde flyvertinna hadde gått på en smell i går hun også. Det skulle vise seg å stemme. Dog total reisetid var regelrett løgn. Vi taxet. Og taxet. Og. Taxet. Vi taxet vel et snaut kvarter på noe som kjentes ut som en kjerrevei der flyet ristet og skranglet seg bortover i kampen for å holde seg i en sammenhengende del. Jeg begynte å lure på om vi skulle kjøre til høllet. Og, det kunne vi nesten ha gjort. 25 minutter flytid og 15 minutter kjøretur. Jeg ventet to timer på Frankfurt. Hadde jeg vært LITT mer våken hadde jeg leid meg en bil.

[reisepause – no electronic equipment allowed]

Overraskende nok klarte jeg meg gjennom turen uten å bli alt for grinete. Jeg tror det var fordi jeg var lettere redusert. Sånn sett er det mulig at dette er kuren for reiseirritasjonen, men jeg har ikke helt bestemt meg for at jeg går i pluss likevel. Uansett, jeg har denne gangen gjort meg noen generelle observasjoner og nye reise-events er lagt til i listen:

Fritt frem:
Nå har jeg vært igjennom et utall sluser med folk som har sjekket boardingkortet mitt. Ikke en eneste person sjekker pass eller ID. Det er i praksis mulig å hoppe seg gjennom hele europakartet uten at noen bryr seg en døyt om hvem du er. En ting er skogen i Sverige der hele Norge hvalfarter over for å handle billig bacon og genmanipulert kjempekylling, men jeg hadde nok egentlig forventet at noen ute i verden var litt mer interessert. Herved motbevist. Mulig det er mer latskap søndager (skjønner jeg godt)

Løse hodeløse hoder
Det var fullt av urutinerte reisende på OSL i dag. Det vrimlet av folk med løse hoder som dinglet i alle retninger uten mål og mening. Helt uberegnelige (mener de er nevnt ved en tidligere anledning…). Ikke før jeg hadde ringt mitt private sentralbord for å klage og blitt påmint om at det jo faktisk er en form for vinterferieavvikling på gang i kongeriket Norge forsto jeg hvorfor. Skriking, sutring, virring og slow motion. For ikke å nevne konstante annonseringer på PA-anlegget om at noen måtte kontakte Tax Free-butikken. Tør vedde relativt mye penger på at folk glemmer kredittkort, pass og boardingkort når de ser billig alkohol. Jeg har sett gjenglemte krykker. Reis ikke da. Ikke gjør det.

PR på PA
En gang måtte jo være den første. I dag var dagen. En søndag. Med et slikt idiotisk flyvertinnetonefall kom forespørselen. De lurte på om jeg, undertegnede, vennligst kunne gjøre meg til kjenne. En diskret arm gikk i rekordfart opp i dingeknappen, et lynraskt nikk til damen i front, og så av med dingingen. Jeg håndterte det effektivt. Jomfruturen på PA på flyet. Føler jeg besto. Hakket før uteksaminert oppovernese. Usikker på om det er positivt.

Nå sitter jeg da her på flyplassen i høllet. Jeg har vært igjennom kontinentet og har landet. Jeg venter nå på to andre kollegaer som av en eller annen grunn har klart å få seg et direktefly. Jeg skal ta det opp med dem. Dette er urettferdighet på høyt nivå. I luftlinje er jeg sikker på at jeg har 1/3 av hva de krabber over kontinentet, og de satte seg på et fly helt på tampen av dagen. I 20- tiden. Jeg føler hele dagen har gått på å reise jeg nå. Først på å grue seg til å pakke, så på å pakke. Reisen begynner jo ikke idet du går ut døra. Den begynner idet man må begynne å foreta seg den minste lille reiserelaterte oppgave. Strengt tatt begynte jeg å tenke på det i går, så der røk jo i utgangspunktet helgen.

Nå bes direkteruten til mine europeiske venner innfinne seg her.
Nå er det på tide å gjøre alvor av hviledagen.
Nå er det like før uka begynner, og med et snev av positivitet så er det jo mulig at den tar seg opp.

Neste uke. Nye muligheter.

24. jan. 2013

Impulsivt innspill: Optimal flyreise


Det er forresten rimelig provoserende å høre de roper opp CPH med umiddelbar boarding. Det flyet går ti minutter etter mitt, men hadde jeg stoppet i København på vei hjem hadde jeg vært hjemme om tre timer - og ikke om syv.

Boarding!

Del 28: Om å befinne seg i midten av Europas smultring (2013-01-24 17:10 - en torsdag)


Jeg er altså tilbake i midten av smultringen, høllet, for andre gang.
Denne gangen har jeg sett noe mer enn innsiden av hotellrommet. Følgende sightseeing kan krysses av:
  • Baren på hotellet
  • Hotellrestauranten
  • Vårt lokale kontor - der jeg har observert minst 7 personer
  • Kundens kontor - som forøvrig hadde en relativt glossy fasade med skiftende neonlys (det er de forresten ikke alene om her, jeg vil si på grensen til populært det der)
  • Innsiden av tre taxier
  • En italiensk kneipe langs veien
  • En gatekjøkkenlunsjkafe...
  • ...og området de 50 meterne det var å spasere til gatekjøkkenlunsjkafeen fra kontoret
Jøsj. Listen ble ganske lang?

Uansett. På disse dagene, og gjennom de ovenstående fantastiske opplevelsene, har jeg gjort meg noen lokale observasjoner. 



Maten er ikke noe å skrive hjem om. Lunsj igår: Varm chevresalat. Fire svære stykker med chevre, noe som lignet en halv gris i baconformat og salatblader og så... som i alle de andre salatene - egg. Jada. Egg liker de veldig godt her. Et annet eksempel ble levert på hotellrommet mitt i går kveld: Hake, på en seng av kokt purre - med brun saus og.....passjonsfrukt? Da kan du like gjerne slutte å prøve og heller lage burger altså. 

Servicen er også eksepsjonelt dårlig. Vi ventet 1,5 time på middag dag 1. Dag 2 ventet vi én time men da fikk vi også feil forretter og halvspist brød. Når maten kom fikk vi kniver som såvidt kunne kappe en skrelt banan i to, 10 min etter maten kom. Lurer på om de rett og slett er litt uorganiserte? Begge dagene hadde vi type fire sporadiske servitører å forholde oss til, på fire forskjellige språk, som vimset rundt og så stresset ut - med bare oss som gjester. Jeg er ganske sikker på at de prøver å kompensere med store porsjoner. 

Burgunder er også stort her. La meg gi et par eksempler:

  • I går ble jeg introdusert til en svært smart mann. Litt halvtykk og med sidesveis. Like dog, jeg likte han godt. Men, det var såvidt jeg klarte å fokusere. Mannen stilte faktisk opp i lilla skjorte, og matchende lilla slips (ja for alle går i slips). Og dette er jo ille nok i seg selv sånn til hverdags tenker jeg. Men, så er det lunsjtid og min nye kammerat overgår seg selv og presterer å dra på seg en burgunderrød KÅPE! Med skulderputer og det hele. I tillegg rakk den heeeeelt ned til ankelen. I alle dager? Enten er den kåpa der fra 80 tallet, eller så blingset han og gikk på dameavdelingen. Jeg visste ikke at slikt var å få tak på lenger jeg? 
  • Og som om ikke det var nok, så dukket en kollega av meg opp i turtleneck idag. Rettelse, en burgunderrød turtleneck. Den eneste som komme unna med høyhalser, det er Seinfeld. Og det var på 90-tallet.


De har da bemerkelsesverdig ukledelige olabukser på den mannlige befolkningen? Eller, alle bukser vil jeg si? De er litt vide i både lår og legg, dras godt opp over hofta og stopper minst 5 cm for høyt opp på beinet - altså over ankelen. Jeg får assosiasjoner til gammelmannsstump. Type, de er litt flate og dårlig med futt i. For våre eldste pensjonister er det selvsagt greit, men for unghingster? Tror ikke det gjør helt susen altså. Og de som har gått for en litt tightere modell - de har også dratt den møysommelig oppover ryggen så man får en slik nydelig stjerneform midt i røven. Men, for alt jeg vet går dette rett hjem på hos det motsatte kjønn.

Det lukter også relativt vondt. For her i høllet i midten ligger de littegranne etter. Jeg tok meg selv i å bli rimelig forfjamset idet jeg oppdaget at her kan de faktisk røyke inne. På bar, på kafé, på kontoret. Jeg fikk skyss til hotellet av turtlenecken igår, og idet jeg satte meg i bilen ble det tydelig at det var ganske allright å røyke der også. Hadde det ikke vært for at han er relativt lite løs i snippen og det faktum at det var endel minusgrader på utsiden, så hadde jeg glatt valgt å henge huet på utsiden av vinduet med tunga til slips - gispende etter luft. Meg og den andre bikkjene. Tenk i bilkø, så kunne jeg og bikkjene hengt ut fra hver våre biler og sett medlidende på hverandre med panikk i blikket. Let me ouuuuuut!

Og for å toppe det, så snakker de ikke engelsk utenfor hotellet heller. Jeg har innført tegnspråk. Det kommer man overraskende langt med.

Langhelgen her er på hold. Jeg satser på å bli positivt overasket ved en senere anledning.

Nå drar jeg ut på europas melkerute med Oslo i enden. 

Del 27: Bortreist med steinalderens frihet (2013-01-24 - en torsdags lunsj)


I grove trekk er det 16 år siden sist har jeg resonnert meg frem til. Jeg føler meg naken, isolert, kunnskapsløs, hjelpesløs og fri på en gang. Jeg er nå på dag # 4 uten tilgang til bærbar multimedia. Jeg reiste fra mobilen. Ekstremt praktisk på reise skal jeg fortelle. Idet jeg trådte inn på flytoget hjemme fant jeg ut av det. Hva gjør man? Satser på å rekke neste tog og risikere flyet? Eller kjøre på. Altså - det er sikkert et hav av fjortiser der ute som hadde gått av toget med separasjongsangst og frykt i hvitøyet, men jeg tok toget. Jeg tok beslutningen om fire dager uten dingsen selv min far nå går rundt med til alle døgnets tider.

Hadde jeg ikke hatt så stort tap av hjerneceller etter den latterlige svinepesten i forrige uke hadde jeg nok klart å få den med meg, men det viser seg at det er effekten. 

  • Vesentlig vekttap
  • Redusert kondisjon
  • Tap av all opparbeidet muskelmasse (i mitt tilfelle er vel egentlig ikke det stort for øyeblikket - kontorform)
  • Og da også redusert korttidsminne og evne til å tenke fornuftig

Så, i løpet av turen kan jeg nevne noen key issues med denne forglemmelsen:

  • Jeg hadde ikke noe boardingkort på mobilen. Glemte hele greia og måtte gå til den manuelle skranken siden jeg jo heller ikke da har noe reservasjonsnummer
  • Jeg visste ikke hva klokka var, og bommet sånn ca på boardingen (dette skulle vise seg å være et vedvarende problem og jeg skal kjøpe klokke til helgen)
  • Jeg hadde ingen aning om hvor lang tid min mellomlanding var, og hvor god tid jeg hadde når vi var 20 minutter (sa de) forsinket inn. Endte med å løpe til neste gate der jeg ble ledd av og satt og ventet i 1,5 time
  • Jeg hadde ikke adressen til hotellet jeg skulle på, og heller ingen internettmulighet for å finne ut av det på en relativt rask måte
  • Jeg hadde null kontroll på hva jeg skulle de neste dagene da kalenderen var revet fra meg
  • Ingen musikk er spilt de siste dagene
  • Et utall uviktige tidsfordriv som apper, fjesbok, nettaviser og annet rask glimtet med sitt fravær

Oooog til slutt kan du legge til-> jeg fikk da altså ikke RINGT.

Men, etterhvert som dagene går noterer jeg meg at noen ting bør vi kanskje gjeninnføre - for det er ikke BARE dårlig dette her

  • Folk respekterer møtetider. Har vi en avtale så stiller du SHARP. De får ikke endret (kanon!)
  • Det som er viktig - det kommer frem. Enten via elektronisk post eller andre kolleger eller bekjent. Ja og så ringer jeg tilbake per fastmontert telefonlinje - mindre bullshit. Ahoy Hoi!

Så, jeg slår et slag for mindre tilgjengelighet jeg altså. Dog, ikveld ved midnatt når jeg gjenforenes med min Samsung. Ah. 

21. jan. 2013

Del 26: Europas Melkevei, på vinterstid - del 1 (2013-01-21 - en mandags formiddag)

Ny reise til eurpas metropol. Selve navlen i Europa. Dette er jo også årsaken til at jeg denne uken skal fly meg gjennom en slags europaturnee. Jeg sitter på flyet. På vei til Zürich. 20 minutter forsinket, og med høy sannsynlighet for at jeg mister min connection til navlen. Det er nydelig. Zürich står jo selvsagt øverst på listen over plasser jeg ønsker å reise til. Spesielt flyplassen hører jeg er svært imponerende.

Det har nemlig snødd en hel cm det siste døgnet. Europa har gått helt av skaftet. CANCEL ALL FLIGHTS. Brødhuer. Skaff dere ordentlig utstyr.  Hvordan i ALLE dager kan det komme som et sjokk at det kan komme snø i januar? Så, flyet til Oslo var forsinket inn, og nå er vi forsinket til Zürich.

Pokker. Nå må jeg visitere porselensavdelingen også. Det burde vært forbudt å yte såpass mye service ombord at de klarer tre runder med kaffi på et fly. Jeg må kvinne meg opp. Hadde jeg enda bare kunnet manne meg opp til dette gjøremålet...

Sånn, da krysser vi for at det ikke er noe turbulens de neste 5 minuttene. Have mercy.

Del 25: Å være syk på reise (2013-01-16 - en onsdags ettermiddag)

Det er på tide med en oppdatering. Jeg må advare med en gang. jeg føler den blir litt lengre enn normalt. Tross alt er det evigheten siden jeg sist satt meg ned for å lire av meg frustrasjonen.

Men, for å spare unødvendige forvirringer:

  1. Jeg har fullført mitt oppdrag i de svenske skoger. Det gikk knirkefritt og jeg kom tilbake på norsk jord i november 2012.
  2. Jeg har lært at det er best å skrive når du sitter i mannskjait oppetter leggen. Har man god tid, ja da passer det aldri fordi du har et liv du skal leve, faktisk.
  3. Tatt i betrakting at det ikke er blitt skrevet noe på en god stund så har det implisitt ment at ja, jeg har faktisk hatt et liv.

Dog, med som alt annet her i livet så skal man ikke hvile på laubærene - Nå er det ute for å farte på kontitentet igjen!

2013 begynte med en ny reiserute i Outlook:
uke 2 - reise til sentral by på kontinentet med et språk jeg ikke forstår
uke 3 - reise til u-sentral by på kontinentet med et annet språk jeg ikke forstår, europas metropol.
uke 4 + uvisst antall videre uker - reise til dette samme u-sentrale sorte hullet på europakartet.

Det som skjedde var:
uke 2: Jeg kansellerte, og bestilte nye reiser tre ganger den uken. Hjemme med svinepest .
uke 3: Etter 7 dager i stabilt sideleie, og 1,5 dager i toppform reiste jeg. Og her er jeg.

Reise til usentral plass:
Jeg var oppe før folk hadde lagt seg. 4:00 skreik det fra uret. Jeg følte den vanlige fyllesjuken som sniker seg innpå når puta har vært visitert i et alt for kort intervall (Som et form for kroppslig hån over at jeg ikke hadde liv nok til å bli fyllesjuk etter festlige lag i alkoholisert tilstand). Jeg følte meg nok litt mer fyllesjuk en vanlig men tenkte at det nok er det faktum at det var 6-flyet og ikke 7-flyet.

Neida. Det viste seg å være sattan sjæl. Jeg satt på flytoget (jeg har vært såpass nærme døden på stripa til 7-flyet at denne gangen la jeg ansvaret på lokføreren istede), grønn i trynet med fokus rett frem. Kom på gardermoen og tok løpefart til første mulighet. Grønn i trynet vaklet jeg gjennom et tomt fast track, ikke en oppovernese i sikte. Jeg rakk akkurat å svinge inn på Købenflyt før det var slåen på døra. Jeg stæler en pappirpåsa fra SAS og forvarer den trygt i jakkelomma. Her kan hva som helst skje.

25 minutter short connection CPH. Risky. I like it. 15 minutter forsinkelse fra OSL, grønn i tryne, og til et fly som viser seg å skulle måtte kjøre BUSS ut til et lite propellfly i -13 grader. Not so much. Det ble løpefart. Grønn og vill i blikket. Sistemann på bussen. For så å få vite at de brutalt skal ta fra meg bagasjen. Flyet til dette u-sentrale europeiske metropolet går vel en gang om dagen tror jeg, og det tar vel en maks 20 pers. Jeg skal med andre ord klemmes inn som sild i tønne. Frokkost nr 2 for dagen serveres. Jeg kjenner etter pappirpåsan. Han er på plass.

Ankomst Gokk. Det europeiske metropolet. Jeg hiver meg i en taxi og spør etter hotellet. Det viser seg at det kun finnes et hotell i gitte hotellkjede, og jeg er lykkelig. Sjåføren snakket nemlig like mye engelsk som jeg kan kinesist, og de tok cash. Jurås. Det er en valuta jeg har begrenset med. Dette fikk jeg fortalt på fransk, hvorpå jeg responderte med min fabelaktige... spansk. Sorry altså, men det var det nærmeste jeg klarte. Grønn i trynet og frykt for 20 minuttes biltur av ukjent karakter - da er det spansk som kommer ut. De tre årene jeg satt bakerst på vindusrekka med et splitter pine galt kvinnemenneske til franskærer, right down the drain. Men, det visste vi jo.

Ayways. Taxitur overlevd. Jeg hadde ikke nok Jurås så taxisjåføren fikk underpris. Ankomst hotell. Jeg sitter på dette tidspunktet på gulvet i kø foran resepsjonen idet jeg spør med sykt bambiblikk om jeg kan få sjekke inn 4 timer før normal tid. Jeg behøvde ikke flashe hotellkjedekortet. Jeg ble lagt rett inn. Litt som på akutten, det var liksom ikke nødvendig å gjøre undersøkelser for å forstå at her var det rett til operasjonsbordet. I dette tilfellet mitt isolat for de neste 3 dagene.

Ja, for det gikk tre dager. Jeg lå på en singel hotellseng i tre dager.

Dag 1. Ankomstdagen tilbrakte jeg i forsterposisjon, med regelmessig skytteltrafikk til baderommet. Det var stusselig. Fy fader det var stusselig. Det var like før jeg ringte min mor bare for å få medlidenhet. Et voksent menneske. Fy fader. Det var stusselig. Tror faktisk ikke det finnes noen mer ensom situasjon enn å være sjuk på hotell. Correct me if I am wrong.  Ikke så jeg TV. Ikke orket jeg telefon. Ikke orket jeg lys. Ikke spiste jeg mat.

Dag 2. Øyne åpne. Fosterposisjonen ble en litt mer utstrekt reke utover dagen. Jeg drakk te og sov. Litt mer lysegrønn i formen. Faktisk, så følte jeg meg såpass pigg at jeg kl 22:30 bestilte mitt første måltid på to dager på Room Service. Det ble inntatt i rekordfart for å sørge for at det gikk ned før jeg skulle bli alt for mørkegrønn igjen. Måltid inntatt til fransk TV. "Nouvelle Star" eller noe sånt. Ny stjerne (noe husker jeg fra vindusrekka tydeligvis). Etter at første deltaker sang Kate Bush og jeg ikke kjente igjen et ord av hva som ble sunget så dreit jeg i hele TVen i mangel på fornuftige alternativer . Hva i alle dager er det med dubbing? Tyvetretten og folk viser en eksepsjonell uvilje til å se folk snakke synkront med bildet? Det er helt fasinerende.

Uansett.

Dag 3. Ved oppvåkning den tredje dagen var reka utstragt til stabilt sideleie og jeg skulle hjem i løpet av kvelden. Gud bedre, så glad har jeg ikke vært på lenge. Etter tre dager i en hotellseng, uten tilgang til kjøleskap, fornuftig underholdningssenter og egen seng, så drar jeg nå hjem.

 Jeg sitter på flyplassen og gleder meg som en unge til å komme hjem. Det er to timer til jeg i det hele tatt kan sjekke inn, men dette flyet skal jeg på ingen måte gå glipp av. Jeg skal stå helt først med massene og bruke albuene for å komme først inn på det bitte lille lekeflyet som en annen idiot. Nå skal jeg hjem. Uten å ha sett noe annet enn innsiden av hotellet. Det er den mest ubrukelige utflukten jeg har hatt.

Dra ALDRI på tur om du føler deg dritt. Aldri.