Jeg er en utålmodig sjel. Mildt sagt. På reise åpner dette for et hav av muligheter for å irritere seg. Trafikk, leting etter parkering, kø i sikkerhetskontrollen, kø på gate - etter fulgt av kø på innsiden av gate og til slutt kø inne på selve flyet. Og da har vi ikke kommet i lufta enda. Om du da kombinerer dette med at jeg også hater å stå opp om morran - ja, da finner du det uoffisielle verdensmesterskapet i timing.
Flyet går 07:00 fra OSL. Første bud - forberedelser kvelden før. Pakk ferdig og legg fram det som skal kles på. Dette inkluderer alt fra sokker til ytterjakke. Legg klart nøkler. Undertegnede klarer ikke legge to pinner i kors om morgenen, så her gjelder det å eliminere enhver situasjon som krever å måtte bruke mer enn 2-3% hjernekapasitet og dermed blåse tidsskjema i morgentimene. Disse forberedelsene tilrettelegger for at jeg kan sove lengst mulig på morgenen.
Jeg klokker inn alt. Det har jeg gjort en stund. Ikke fordi jeg er gæærn (joda, en viss grad av galskap finner du nok i topplokket her, men hvem er ikke litt gal?), men fordi jeg ikke orker å stå opp. Jeg trenger å ha kontroll på hva grensen er for å rekke flyet. For in the end, så trenger man bare det - å rekke flyet. Det beste er å regne seg bakover, og her har jeg jobbet litt med variablene for å finne grenseverdiene.
07:00 - Fly avgang fra gate
06:50 - Gate stenger (denne kan noen ganger variere - men det går. Såvidt)
06:40 - Boarding (denne trenger du ikke tenke på. Det er Gate Closing som teller)
Så, da gjelder det å være gjennom sikkerhetskontrollen før dette, og da ha noen minutter å gå til gaten. Evt løpe om behovet skulle vise seg. Tidligere innklokkinger viser et snitt på ca 1 time fra jeg går ut døren hjemmefra, til jeg er gjennom sikkerhetskontrollen. Det er denne tiden jeg prøver å skvise ned og kjøre rekord på. Og la meg si det sånn, idag var det record time. jeg er SÆRS fornøyd. Alt klaffet. 40 min! Så, nå drister jeg meg til å revidere tidsskjema ned til 45 minutter.
06:35 -> 06:50 - Tidsperiode for kaffikjøp, evt taxfree handling til svenskene, evt slingringrom om noe annet
skulle skjedd
06:25 -> 06:35 - Sikkerhetskontroll (denne kan nå reduseres til 5 minutter, nå som gullkortet er i boks)
06:15 -> 06:20 - Parkering på 4F (alltid) i P10, nærmest mulig døra
Sorry, jeg vet det er råflott, men vi snakker om livskvalitet.
05:45 -> 06:15 - Kjøring til flyplassen, utrafikkert. Plussgrader.
Idag var trafikken på flystripa bra. Ingen trafikk. Meg, de andre elitefolka og et par taxier. Det er en form for puljekjøring om morran. Det er viktig å holde pulja si, ellers faller man ned i pulja bak. For ingen vil kjøre alene. Kjører man alene er sannsynligheten for å skille seg ut (les: bli tatt i kontroll) vesentlig forhøyet. Ingen vil dra lasset. Det er litt som i skiskytinga - det er best å ligge i gruppa og "hvile". Meg og elitefolka. I fantastiske fletteformasjoner. Flyt i trafikken. Inntil avkjøringen på flystripa inn til OSL - da ligger alle som perler på en snor i høyrefeltet og blinker synkront. Eliten skal rekke 7 flyet.
Så når står jeg da opp? Vi snakker snoozing. Heavy snoozing. 2 alarmer med forskjellig snoozingintervall. Idag startet de på samme tidspunkt jeg la meg natt til søndag. 4.15.
Alt i alt - Det handler om å vite hvor lenge man kan snooze. Så enkelt er det.
24. nov. 2011
Del 11: Reiseeliten (2011-11-24 15:15 - en torsdag)
Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine. Jeg har blitt oppgradert til det øvre sjiktet hva reising angår. De rutinerte. Oppovernesene. Eliten - Joda, jeg har fått gullkort.
Gullkort betyr for meg:
* Egen sikkerhetssjekk med potensielt kortere køer på OSL - dvs 15 min lengre søvn om morgenen ved outbound
* Mulighet for å sitte lengre frem i flyet - dvs 5 minutter kortere tid på flyet, og da også raskere hjem på retur
* Internet Arlanda - istede for å bli sparket ut hvert 30 minutt, og skrive 4 reiseregninger for Wi-Fi per Arlandabesøk
* Kaffe, drikke og sitteplass på Arlanda - også etter alt annet er stengt
Gullkort betyr for en god del andre:
* Viktigperstempel i sikkerhetskontrollen - trenger ikke menge seg med vanlige dødlige
* Statussymbol i form av å være en del av Eliten - dette vises vel best ved inngang til loungen. Porten fra de dødelige
* Muligheten for å vise seg frem for andre Elitefolk
Jeg er nå på min første Gullreise. Første som skjer er at jeg måtte bevise på Arlanda at jeg var Elitefolk, fordi jeg ikke har fått gullkortet i fast form enda. Ja, såpass eksklusivt må det være. Så etter en rask sjekk slapp jeg gjennom slusa. Ikke helt over exited. For dere som lurer; det er en hel masse dress og drakt og viktige samtaler. Men, og dette er overraskende bra. Det er bra kaffi, buffet, drikke, sofa, arbeidsplasser og snacks i store mengder. Det er meg ikke forunt. Jeg fokuserte på kruttsterk kaffi og arbeidsplass.
So far so good.
Det er en ting som fasinerer meg med eliten jeg nå deler rom med. Det er nemlig en bra del (antatt 80%) av disse draktene og dressene som på død og liv, uansett, skal gå i Fast Track køen i sikkerhetskontrollen selv om køen for de vanlige dødlige er helt tom. Det kan stå 4 ledige securitas som klare til å kroppsvisitere de fineste damene og de mest brydde mannfolka (og skylde på "tilfeldig utvalgt"), men neida - de velger køen for eliten. Viktigper køen. For "high-end business folk". Securitas for de dødelige kan stå å og henge, ja rett og slett kjede seg, mens de venter på å kikke etter toalettsaker i bagasjen din som på magisk MacGyver vis skal bli bomber. Og allikevel, allikevel, så kaster disse oppovernesene alle tegn til fornuft på dørken til fordel for den milelange køen av dress og drakt som har dannet seg foran Fast Track. Er det noen hjemme eller?
Så kan du tenke deg da; Sannsynligheten for at eliten reiser i forbindelse med jobb og at arbeidsgiver velger å betale for "herligheten" - den er høy. Og basert på dette trekker jeg da konklusjonen at det er en bra andel av disse som muligens har noe fornuftig mellom øra. Det tror jeg er trygt å anta. Så om de er så innmari smarte, vil det da si at intelligens går i dass proposjonalt med viktigheten av å være viktig?
Jeg gikk mot elitestrømmen idag. På min første tur. Rookien. Ingen i den vanlige dødlige sin kø. 15 stk i elitekøen. Jeg smøyg meg under sperringen og over i dødlighetskøen - rett inn i et hav av ledige kasser og bånd og Securitas med plasthansker klare. HVa gjør eliten? Blir stående og ser på meg med hevet øyebryn - og fnyser. Sannsynligvis trodde de vel jeg hadde gått feil, og hørte hjemme med de dødelige. Vet du hva? Da kan du stå der. Stå der og svett og surmul. Jeg skal hjem.
Ps. det er fri tilgang til alkohol i loungen. Outbound flight - here i come.
Gullkort betyr for meg:
* Egen sikkerhetssjekk med potensielt kortere køer på OSL - dvs 15 min lengre søvn om morgenen ved outbound
* Mulighet for å sitte lengre frem i flyet - dvs 5 minutter kortere tid på flyet, og da også raskere hjem på retur
* Internet Arlanda - istede for å bli sparket ut hvert 30 minutt, og skrive 4 reiseregninger for Wi-Fi per Arlandabesøk
* Kaffe, drikke og sitteplass på Arlanda - også etter alt annet er stengt
Gullkort betyr for en god del andre:
* Viktigperstempel i sikkerhetskontrollen - trenger ikke menge seg med vanlige dødlige
* Statussymbol i form av å være en del av Eliten - dette vises vel best ved inngang til loungen. Porten fra de dødelige
* Muligheten for å vise seg frem for andre Elitefolk
Jeg er nå på min første Gullreise. Første som skjer er at jeg måtte bevise på Arlanda at jeg var Elitefolk, fordi jeg ikke har fått gullkortet i fast form enda. Ja, såpass eksklusivt må det være. Så etter en rask sjekk slapp jeg gjennom slusa. Ikke helt over exited. For dere som lurer; det er en hel masse dress og drakt og viktige samtaler. Men, og dette er overraskende bra. Det er bra kaffi, buffet, drikke, sofa, arbeidsplasser og snacks i store mengder. Det er meg ikke forunt. Jeg fokuserte på kruttsterk kaffi og arbeidsplass.
So far so good.
Det er en ting som fasinerer meg med eliten jeg nå deler rom med. Det er nemlig en bra del (antatt 80%) av disse draktene og dressene som på død og liv, uansett, skal gå i Fast Track køen i sikkerhetskontrollen selv om køen for de vanlige dødlige er helt tom. Det kan stå 4 ledige securitas som klare til å kroppsvisitere de fineste damene og de mest brydde mannfolka (og skylde på "tilfeldig utvalgt"), men neida - de velger køen for eliten. Viktigper køen. For "high-end business folk". Securitas for de dødelige kan stå å og henge, ja rett og slett kjede seg, mens de venter på å kikke etter toalettsaker i bagasjen din som på magisk MacGyver vis skal bli bomber. Og allikevel, allikevel, så kaster disse oppovernesene alle tegn til fornuft på dørken til fordel for den milelange køen av dress og drakt som har dannet seg foran Fast Track. Er det noen hjemme eller?
Så kan du tenke deg da; Sannsynligheten for at eliten reiser i forbindelse med jobb og at arbeidsgiver velger å betale for "herligheten" - den er høy. Og basert på dette trekker jeg da konklusjonen at det er en bra andel av disse som muligens har noe fornuftig mellom øra. Det tror jeg er trygt å anta. Så om de er så innmari smarte, vil det da si at intelligens går i dass proposjonalt med viktigheten av å være viktig?
Jeg gikk mot elitestrømmen idag. På min første tur. Rookien. Ingen i den vanlige dødlige sin kø. 15 stk i elitekøen. Jeg smøyg meg under sperringen og over i dødlighetskøen - rett inn i et hav av ledige kasser og bånd og Securitas med plasthansker klare. HVa gjør eliten? Blir stående og ser på meg med hevet øyebryn - og fnyser. Sannsynligvis trodde de vel jeg hadde gått feil, og hørte hjemme med de dødelige. Vet du hva? Da kan du stå der. Stå der og svett og surmul. Jeg skal hjem.
Ps. det er fri tilgang til alkohol i loungen. Outbound flight - here i come.
Del 10: Å trene på reise (2011-11-23 en onsdags kveld)
Dette er tredje gang på rad. Ja for det har skjedd før, men nå er det tre ganger i strekk. "Who am I kidding" (I mangel på noe bra særnorskt alternativ).
Grunnregelen sier jo: alltid håndbagasje. Bare. Og det lever jeg jo helt greit etter. Jeg pakker kofferten kvelden før og passer på å ha med meg et minimum av hva jeg har behov for - i tillegg til de faste reise essentials. Dette inkluderer et skift til hver dag + et ekstra om jeg driter meg ut på noe måte (jeg lar det være udefinert...). Alt brettes og pakkes nøye så alle luftrom blir utnyttet, og gir plass til siste brikken før jeg løper ut døra idet de fleste akkurat har tenkt på å sovne - toalettmappa (som forøvrig kvalifiserer til verdensmestertittel i småflasker og rasjonering). Og da er det fullt. Nesten.
For hva brukes den siste skvisen av plass igjen til? Og hva annet schtapper jeg ned i 40+55+20 cm? Joda. Treningstøy! Løpesko og treningstøy. Meget viktig. Men kjære undertegnede, er det så forbaska viktig? Egentlig? Kan du ikke bare innrømme for deg sjøl (beklageligvis) at DU KOMMER IKKE TIL Å TRENE!
For så lat er jeg da tydeligvis. Eller motivert. Eller noe av begge. For det skjer ikke. Så hva er saken? Muligheten. Det er muligheten vi snakker om. Muligheten til å snøre på seg joggeskoa, ta seg en løpetur, svette til krampa tar deg, og så legge seg med tidenes samvittighet i hotellsenga noen timer etterpå. Men handler det da om mulighet eller samvittighet?
Det har skjedd en gang det siste halvåret. Jeg var aleine. Tidenes mest stusselige hotellrom (tror det er et bilde i et tidligere innlegg). Ingen plass å spise. Resturant stengt. Endte med at jeg snørte skoa, gikk ned i trimrommet og løp en halvtime til et dårlig TV program. Konstaterte at ønsket samvittighetsnivå var nådd, og avsluttet sesjonen (på veien tilbake til rommet kjøpte jeg is i resepsjonen...).
Ja, for det finnes jo egentlig en snøballs sjans i helvetet det er trene man har lyst til etter 10 timer jobb. At man ønsker seg å gå ned i en hotellkjeller med en nedstøvet tredemølle. Motivasjonen er virkelig til å ta å føle på når sulten river i deg og kollegaene dine setter stø kurs mot puben.
Samvittighet. Det er det det handler om. Glatt.
... Og jeg velger Gin Tonic
Grunnregelen sier jo: alltid håndbagasje. Bare. Og det lever jeg jo helt greit etter. Jeg pakker kofferten kvelden før og passer på å ha med meg et minimum av hva jeg har behov for - i tillegg til de faste reise essentials. Dette inkluderer et skift til hver dag + et ekstra om jeg driter meg ut på noe måte (jeg lar det være udefinert...). Alt brettes og pakkes nøye så alle luftrom blir utnyttet, og gir plass til siste brikken før jeg løper ut døra idet de fleste akkurat har tenkt på å sovne - toalettmappa (som forøvrig kvalifiserer til verdensmestertittel i småflasker og rasjonering). Og da er det fullt. Nesten.
For hva brukes den siste skvisen av plass igjen til? Og hva annet schtapper jeg ned i 40+55+20 cm? Joda. Treningstøy! Løpesko og treningstøy. Meget viktig. Men kjære undertegnede, er det så forbaska viktig? Egentlig? Kan du ikke bare innrømme for deg sjøl (beklageligvis) at DU KOMMER IKKE TIL Å TRENE!
For så lat er jeg da tydeligvis. Eller motivert. Eller noe av begge. For det skjer ikke. Så hva er saken? Muligheten. Det er muligheten vi snakker om. Muligheten til å snøre på seg joggeskoa, ta seg en løpetur, svette til krampa tar deg, og så legge seg med tidenes samvittighet i hotellsenga noen timer etterpå. Men handler det da om mulighet eller samvittighet?
Det har skjedd en gang det siste halvåret. Jeg var aleine. Tidenes mest stusselige hotellrom (tror det er et bilde i et tidligere innlegg). Ingen plass å spise. Resturant stengt. Endte med at jeg snørte skoa, gikk ned i trimrommet og løp en halvtime til et dårlig TV program. Konstaterte at ønsket samvittighetsnivå var nådd, og avsluttet sesjonen (på veien tilbake til rommet kjøpte jeg is i resepsjonen...).
Ja, for det finnes jo egentlig en snøballs sjans i helvetet det er trene man har lyst til etter 10 timer jobb. At man ønsker seg å gå ned i en hotellkjeller med en nedstøvet tredemølle. Motivasjonen er virkelig til å ta å føle på når sulten river i deg og kollegaene dine setter stø kurs mot puben.
Samvittighet. Det er det det handler om. Glatt.
... Og jeg velger Gin Tonic
25. okt. 2011
Del 9: Midtgangens bakside (2011-10-25 10:20 - en tirsdag)
Jeg kommer nå til å slå et slag for konsumentene. For en gang skyld skal jeg representere kunden og ikke den som yter servicen, for her synes jeg vi tråkker over streken.
Jeg har jo default midtgang. Noe som i for seg gir rom for minst mulig klaustrofobiske innfall og raskest mulig ut. Men midtgangens medalje har en bakside. Bokstavlig talt. For er det egentlig greit å få i snitt 3 flyvert(inne)rumper daskende i ansiktet i løpet av en 45 minutter lang reise?
Altså, jeg forstår jo at når flyturen varer i usle 3 kvarter og du skal servere mat, kaffi og te, påfyll av kaffi og te, hente søppel, selge cognac og whiskey og så sjekke 2 ganger at alle har seterbordogipod avslått - på de 7,5 minuttene flyet ikke har takeoff eller nedstigning - da er det stress. Det forstår jeg. Men, kunne du allikevel gitt det et lite forsøk på å droppe og kjøre tralla med full tyngde rett i albuen min? og når du har passert med trallefronten, kunne du da ha gitt en kalori for å fortelle meg at beinet mitt MULIGENS stod litt i veien for tralla, istede for å demonstrativt pløye vogna som en snøplog i jern gjennom hele midtgangen? Det du akkurat traff var gjenstander festet på menneskekropper med puls skjønner du!
Og så, når tralla er ploget gjennom første pliktrunde, så skal de tilbake. Og siden det ikke lagt inn noen form for snuplass i enden, så kommer flyvert(inne)n ryggende. Jada. Nå har vi akkurat plantet armer og bein godt innenfor kritisk avstand til neste trallerunde, og så kommer rumpene. Dong dong dong. Makan til vrikking ser du ikke på New York Fashion week. Følgende spørsmål: Gjør de dette med vilje?! Altså for det er ikke sånn at dem får tips på flyet eller? Så hva er da poenget med å vifte med stjerten i den slitne sas uniformen til trøtte reisetryner som utelukkende er gira på å komme frem? Altså, nå skal ikke jeg skjære alle over en kam, for noen synes jo sikkert dette er topp underholdning og kanskje er det den nærmeste seksuelle tilnærmingen siden påsketider, men ærlig talt da...Dong dong dong... Utrolig. Det er liksom mulig å få med hvert eneste sete om man svinger litt på den. Fasinerende.
Dette er ikke noe nytt. Jo senere på kvelden du flyr, jo større er sannsynligheten for at du møter på en noe mer sliten og gretten flyvert(inne). Og det forstår jeg. for jeg blir også mer og mer sur og gretten utover kvelden, men det har jo også den artige bivirkningen at jeg reagerer tilsvarende mer tålmodig og godsinnet....
Men på tross av dette kjære flyvert(inne). Kunne du være så vennling å gi det et snev av forsøk? Det er ikke alltid jeg trenger oppmerksomheten fra tralla med whiskey til 100 SEK, og det er ikke alltid jeg synes rompa di er spennende - kunne jeg bare fått disse 45 minuttene i fred tror du?
Godt dette bare er morgenflyet.
Jeg har jo default midtgang. Noe som i for seg gir rom for minst mulig klaustrofobiske innfall og raskest mulig ut. Men midtgangens medalje har en bakside. Bokstavlig talt. For er det egentlig greit å få i snitt 3 flyvert(inne)rumper daskende i ansiktet i løpet av en 45 minutter lang reise?
Altså, jeg forstår jo at når flyturen varer i usle 3 kvarter og du skal servere mat, kaffi og te, påfyll av kaffi og te, hente søppel, selge cognac og whiskey og så sjekke 2 ganger at alle har seterbordogipod avslått - på de 7,5 minuttene flyet ikke har takeoff eller nedstigning - da er det stress. Det forstår jeg. Men, kunne du allikevel gitt det et lite forsøk på å droppe og kjøre tralla med full tyngde rett i albuen min? og når du har passert med trallefronten, kunne du da ha gitt en kalori for å fortelle meg at beinet mitt MULIGENS stod litt i veien for tralla, istede for å demonstrativt pløye vogna som en snøplog i jern gjennom hele midtgangen? Det du akkurat traff var gjenstander festet på menneskekropper med puls skjønner du!
Og så, når tralla er ploget gjennom første pliktrunde, så skal de tilbake. Og siden det ikke lagt inn noen form for snuplass i enden, så kommer flyvert(inne)n ryggende. Jada. Nå har vi akkurat plantet armer og bein godt innenfor kritisk avstand til neste trallerunde, og så kommer rumpene. Dong dong dong. Makan til vrikking ser du ikke på New York Fashion week. Følgende spørsmål: Gjør de dette med vilje?! Altså for det er ikke sånn at dem får tips på flyet eller? Så hva er da poenget med å vifte med stjerten i den slitne sas uniformen til trøtte reisetryner som utelukkende er gira på å komme frem? Altså, nå skal ikke jeg skjære alle over en kam, for noen synes jo sikkert dette er topp underholdning og kanskje er det den nærmeste seksuelle tilnærmingen siden påsketider, men ærlig talt da...Dong dong dong... Utrolig. Det er liksom mulig å få med hvert eneste sete om man svinger litt på den. Fasinerende.
Dette er ikke noe nytt. Jo senere på kvelden du flyr, jo større er sannsynligheten for at du møter på en noe mer sliten og gretten flyvert(inne). Og det forstår jeg. for jeg blir også mer og mer sur og gretten utover kvelden, men det har jo også den artige bivirkningen at jeg reagerer tilsvarende mer tålmodig og godsinnet....
Men på tross av dette kjære flyvert(inne). Kunne du være så vennling å gi det et snev av forsøk? Det er ikke alltid jeg trenger oppmerksomheten fra tralla med whiskey til 100 SEK, og det er ikke alltid jeg synes rompa di er spennende - kunne jeg bare fått disse 45 minuttene i fred tror du?
Godt dette bare er morgenflyet.
20. okt. 2011
Del 8: Tørsteslukkere - outbound (2011-10-19 07:40 - en onsdag)
Jeg ankommer OSL og skal kun til ARL. En slags fridag. Halv reise, 1/4 av tiden. Uvanlig blid og fornøyd og ingen ubrukelige hodeløse reisende (utenom en svær fyr i rulletrappa som nektet å fløtte seg til verken høyre eller venstre). Jeg trenger kaffi. Det er den eneste reiseregninga jeg skriver når jeg drar fra OSL. Svær kaffi. Hva skjer? Standard kaffisjappa er lagt ned. "Under ombygning, tilbake i desember - beklager ulempen". Ja, det er korrekt. Ulempe. For det er faktisk bare en sjappe på OSL som lager kaffi. Der står det 3 stk svenske jenter i tidlig 20 åra og hører på svenske up-and-coming band over høytaleren, med "tilfeldig" bustet hårsveis og et sannsynlig ønske om å bli med meg til ARL - vanligvis. Ikke idag.
Noe som ligner panikk.
Spør rundt meg og jeg får vite av en medsammensvoren pendlerdame at dem lager noe som ligner kaffe lengre bortover stripa. Så, jeg går bortover utenlandsstripa.
Synet er ikke uvanlig, men det ble tydeligere idag. Folk drikker. Overalt. Ikke kaffi, men Øl og schprit. Jeg leiter etter morgenkaffin og disse folka sitter og heller i seg en morgenpils. Og vi snakker ikke om britiske fotball scum som har tatt en 2 dagers og nå desperat reparerer (evt. holder det gående) på vei hjem. Nope. Vaskeekte nordmenn.For det er liksom ikke kultur for å dømme de som ønsker seg en pils på reisen kand et virke som. "Jaja, de begynner jo ferien så la dem kose seg litt - tross alt". Men er det egentlig akseptabel oppførsel å sitte på OSL i noe man til nøds kan referere til som bar kl 07:10 en onsdags morgen og være dypt nedi i det andre Heineken glasset? (for utenlandsk skal det være. Det er jo ferie - tross alt) Mellom gate 32 og 40 sitter de. Som på stripa på Karl Johan.
Er flyplassen en slags fristat for akseptert alkoholisme? For hadde vi sett det samme på en bule i Oslo kl 10 på en hvilkensomhelst arbeidsdag hadde de fleste av oss sannsynligvis tenkt at dette var hakket mer ivrig enn normalen.
Da er det jo litt interessant også å snu på det. For hadde dette vært kl 10 på en onsdags kveld hadde nok pipa hatt en annen lyd. Frøken gråmus og partybreak...
Noe som ligner panikk.
Spør rundt meg og jeg får vite av en medsammensvoren pendlerdame at dem lager noe som ligner kaffe lengre bortover stripa. Så, jeg går bortover utenlandsstripa.
Synet er ikke uvanlig, men det ble tydeligere idag. Folk drikker. Overalt. Ikke kaffi, men Øl og schprit. Jeg leiter etter morgenkaffin og disse folka sitter og heller i seg en morgenpils. Og vi snakker ikke om britiske fotball scum som har tatt en 2 dagers og nå desperat reparerer (evt. holder det gående) på vei hjem. Nope. Vaskeekte nordmenn.For det er liksom ikke kultur for å dømme de som ønsker seg en pils på reisen kand et virke som. "Jaja, de begynner jo ferien så la dem kose seg litt - tross alt". Men er det egentlig akseptabel oppførsel å sitte på OSL i noe man til nøds kan referere til som bar kl 07:10 en onsdags morgen og være dypt nedi i det andre Heineken glasset? (for utenlandsk skal det være. Det er jo ferie - tross alt) Mellom gate 32 og 40 sitter de. Som på stripa på Karl Johan.
Er flyplassen en slags fristat for akseptert alkoholisme? For hadde vi sett det samme på en bule i Oslo kl 10 på en hvilkensomhelst arbeidsdag hadde de fleste av oss sannsynligvis tenkt at dette var hakket mer ivrig enn normalen.
Da er det jo litt interessant også å snu på det. For hadde dette vært kl 10 på en onsdags kveld hadde nok pipa hatt en annen lyd. Frøken gråmus og partybreak...
18. okt. 2011
Del 7: Frankfurt Return (2011-10-17 19:25 - en lang mandag)
Tilbake til Fraport, og nå er vi mer tilbake i gammel form.
Samme rute; Ut av ketchupslusa, inn i pølsetrakta, buss, sild i tønne, gjennom røykehjørnet, opp opp rulletrappa, løse hoder, kjedekollisjon på toppen, fullt kaos. Denne gangen - Terminal A. Løse hoder... Ustrukturerte pilforklaringer, ned 5 etasjer til fots, gjennom en kjellergang, tidenes rullebånd (se bildedokumentasjon, ser du enden?) med generell gangsperre både til høyre og venstre. Opp 5 etasjer via heis - ny sild i tønne. Jeg vil si tilnærmet makrell i tomat for det schtinka der (Artig forresten med flykræsj linken der. Flaks).
Bort 2 nye rulleband. Ankomst gate.
Ny porselensavdeling. Og dette hadde jeg ikke tenkt å skrive om, men nå hadde jeg virkelig ikke noe valg. Vi snakker vesentlig forskjell fra noen dager tilbake. Her har de tydelig fått inn et friskt pust på arkitektavdelingen ved Terminal A - både gadgetfreak og technokåt - og det er jo ikke å forakte. Husker du do-Frau på onsdag? Ho med forslagsboksen? Møt Techno-Frau!
Dette måtte jo åpenbart testes! Om jeg var fornøyd? Positivt overrasket definitivt. Ville jeg ha plukket opp og spist noe jeg mistet på gulvet? På ingen måte. Jeg prøvde meg på gult.
Gult sier du? Du var ikke helt fornøyd? Fortell Techno-Frau hva som er problemet, så skal vi ordne opp sporenstreks...
Ikke rart dette her var bedre, det er jo automatisk rapportering til Vaske-Frau! Fy fader, pluss i boka Fraport...
Ny boarding. Home sweet home!
Samme rute; Ut av ketchupslusa, inn i pølsetrakta, buss, sild i tønne, gjennom røykehjørnet, opp opp rulletrappa, løse hoder, kjedekollisjon på toppen, fullt kaos. Denne gangen - Terminal A. Løse hoder... Ustrukturerte pilforklaringer, ned 5 etasjer til fots, gjennom en kjellergang, tidenes rullebånd (se bildedokumentasjon, ser du enden?) med generell gangsperre både til høyre og venstre. Opp 5 etasjer via heis - ny sild i tønne. Jeg vil si tilnærmet makrell i tomat for det schtinka der (Artig forresten med flykræsj linken der. Flaks).
Bort 2 nye rulleband. Ankomst gate.
Ny porselensavdeling. Og dette hadde jeg ikke tenkt å skrive om, men nå hadde jeg virkelig ikke noe valg. Vi snakker vesentlig forskjell fra noen dager tilbake. Her har de tydelig fått inn et friskt pust på arkitektavdelingen ved Terminal A - både gadgetfreak og technokåt - og det er jo ikke å forakte. Husker du do-Frau på onsdag? Ho med forslagsboksen? Møt Techno-Frau!
Dette måtte jo åpenbart testes! Om jeg var fornøyd? Positivt overrasket definitivt. Ville jeg ha plukket opp og spist noe jeg mistet på gulvet? På ingen måte. Jeg prøvde meg på gult.
Gult sier du? Du var ikke helt fornøyd? Fortell Techno-Frau hva som er problemet, så skal vi ordne opp sporenstreks...
Ikke rart dette her var bedre, det er jo automatisk rapportering til Vaske-Frau! Fy fader, pluss i boka Fraport...
Ny boarding. Home sweet home!
13. okt. 2011
Del 6: Seating Nødutgang (2011-10-12 19:23 - fortsatt en onsdag)
SCORE!!! Jadda!
Mulig det har noe med min innsjekk på OSL å gjøre, for denne gangen fikk jeg ikke velge sete og jeg måtte i disken. En lite okkupert SAS-mann kom uoppfordret bort til meg og hørte om jeg trengte noe (delige SAS). Jepp. Jeg trengte 100% sikkerhet i at jeg får midtgang. Langt fremme. Hele veien.
Denne SAS-mannen var tydelig i humør for han kalte meg med navn i hver setning (noe psykologisk bullshit forresten) og prøvde på de 3 minuttene vi hadde med hverandre å gjøre å trumfe gjennom minst 5 mislykkede forsøk på å være morsom. Nå i ettertid tror jeg faktisk at han prøvde seg litt. Det er jo helt utrolig. Det må være kjedelig å være sånn SAS-mann for de forsøkene var helt patetiske. "Høhøhø, jeg prøver å si minst mulig til vanlig jeg vet du, [ReiseGlad]. Høhø". Stakkar.
Uansett. Mulig jeg skal spane etter han neste gang også for han har jo trekt i en tråd eller to kan du si:
OSL-FRA: Midtgang, langt fremme, nødutgang, ingen i midten. vi snakker dansegølv og en gjennomsnittlig amerikaner kunne nødevakuert foran meg uten problemer.
FRA-MAD: Midtgang. Nødutgang. Schmellfullt fly.
Kjære SAS-mann. Vi ses til uka!
Mulig det har noe med min innsjekk på OSL å gjøre, for denne gangen fikk jeg ikke velge sete og jeg måtte i disken. En lite okkupert SAS-mann kom uoppfordret bort til meg og hørte om jeg trengte noe (delige SAS). Jepp. Jeg trengte 100% sikkerhet i at jeg får midtgang. Langt fremme. Hele veien.
Denne SAS-mannen var tydelig i humør for han kalte meg med navn i hver setning (noe psykologisk bullshit forresten) og prøvde på de 3 minuttene vi hadde med hverandre å gjøre å trumfe gjennom minst 5 mislykkede forsøk på å være morsom. Nå i ettertid tror jeg faktisk at han prøvde seg litt. Det er jo helt utrolig. Det må være kjedelig å være sånn SAS-mann for de forsøkene var helt patetiske. "Høhøhø, jeg prøver å si minst mulig til vanlig jeg vet du, [ReiseGlad]. Høhø". Stakkar.
Uansett. Mulig jeg skal spane etter han neste gang også for han har jo trekt i en tråd eller to kan du si:
OSL-FRA: Midtgang, langt fremme, nødutgang, ingen i midten. vi snakker dansegølv og en gjennomsnittlig amerikaner kunne nødevakuert foran meg uten problemer.
FRA-MAD: Midtgang. Nødutgang. Schmellfullt fly.
Kjære SAS-mann. Vi ses til uka!
Del 5: Frankfurt (2011-10-12 17:15 - en onsdag)
Det er jo ikke mulig å unngå. Når man driver og reiser med slik høy frekvens på kontinentet så må man jo før eller siden innom den plassen man liker minst, og idag var dagen. Frankfurt. Fraport. We meet again.
Fant ut av det på OSL idag. Det var da sent? Nei. det er ikke det. Jeg skal til Spania og hvor jeg må innom på veien er ikke så veldig interessant, utover at jeg håper det går smertefritt. Det sto på gaten jeg skulle forlate moderskipet fra - Frankfurt. Fanden. Så, naturligvis sitter jeg og mitt vanlige trangsynte sinn på flyet og fabler om alt som kan gå skape eksemtendenser ved mellomlanding.
Ankomst Frankfurt. Dvs på et jorde. Vi sitter på et jorde og venter på... nettopp...storfavoritten; bussen. Vi klemmer oss ut av flyet, ned trappa og så inn i en overfylt buss. Akkurat denne prosessen kan forresten beskrives med et par andre eksempler:
Ut av flyet: Litt som når du ikke får noe ut av ketchupflaska og du rister og klemmer og trøkker som om det gjalt livet, helt til den plutselig uten noe som helst forvarsel bestemmer seg for å gi bånn gass. Den fandens lille møkkaklumpen av tørka ketchup gir opp og så har du ketchup på et vesentlig større område enn det intensjonen var da du bestemte seg for å la det gå en faen i å få ketchup på pølsa. Flydøra er tørka ketchup. Vi spruter ut.
Inn i bussen: For å holde oss til pølser. Du kan ikke lage pølser av koteletter. Det må planlegges litteranne, og så må du ha trakt. Egentlig burde man bare lage en svær trakt inn i bussen.
Tilbake til Fraport.
Ankomst med buss. Jeg har rukket å bli bilsjuk. Jess. Det er deilig. Alle skal inn i en ny sluse, og slusa lukka seg foran meg. Kun meg. En fyr i sjokkgult må bak en vegg og gjennom en korridor og sannsynligvis smugrøyke før han klarer å åpne døra igjen. Da passer dette skiltet spesielt bra... Takk.
Rulletrapp. Alle står, til venstre og høyre. Ny dominoeffekt. Dvs motsatt dominoeffekt. Fullt kaos. En form for kjedekollisjon på toppen der førstemann sannsynligvis aldri har flydd før og er en av de med løst hode og flakkende blikk. Dette er jo selvsagt bare et resultat av elendig logistikk så han skal ikke få all skyld, stakkar. På toppen av rulletrappa har tyskerne strategisk plassert tavlene med transfers og alle står og klør seg i hodet. Fullt kaos. For Tyskland å være så er ikke dette imponerende godt planlagt. Jeg skal til B3. Hvor er jeg? Hakke peil. Sånn som alle de andre. Og så viser det seg et snev av en positiv overraskelse, for B3 viser seg rett ved siden av. Aiaiai! Fraport! Idag er du i slaget... det får man si.. Ny rulletrapp. Alle står, til venstre og høyre.
Jeg svinger innom proselensavdelingen. Og det får man si. Do på flyplass er næsty. Virker som alle har en form for innstilling om at dette er en plass man er på i en svært begrenset tidsperiode og at det er fritt frem. Jeg tråkker i hvertfall inn på en av de og henger fast i gulvet. Ikke ulikt en middels dårlig uteplass på Karl Johan en lørdag i 02.30 draget (for de som klarer det). Det lukter piss også. Jeg er ikke sulten... Nå lenger. Ironien selv er jo at Fraport anser seg som topp class på dette området tydeligvis. Ellers ville de vel ikke turt å kjørt på med forslagskasse på dass eller? Til frau Petra.
Gate B3: "Announciation for Spanair service passengers; In Economy there will be no food service today. If you need anything please purchase at your meal here at the airport". Her går vi nye veier i markedsføringen. Eller i cost saving som sådan. Kreativt. Jeg er fortsatt ikke sulten og skoa sitter fortsatt fast i linoleumen.
Nytt fly. Ny trapp. Ikke elektronisk. 4 etasjer. Ny buss. Glem det jeg sa om dagsform. Ny trakteløs påstigning og jeg havner under armen til en spanjol. Gracias.
"Seatbelt sign has been turned on" og Salma Hayek skal vise oss hvordan vi overlever en flystyrt her.
Fant ut av det på OSL idag. Det var da sent? Nei. det er ikke det. Jeg skal til Spania og hvor jeg må innom på veien er ikke så veldig interessant, utover at jeg håper det går smertefritt. Det sto på gaten jeg skulle forlate moderskipet fra - Frankfurt. Fanden. Så, naturligvis sitter jeg og mitt vanlige trangsynte sinn på flyet og fabler om alt som kan gå skape eksemtendenser ved mellomlanding.
Ankomst Frankfurt. Dvs på et jorde. Vi sitter på et jorde og venter på... nettopp...storfavoritten; bussen. Vi klemmer oss ut av flyet, ned trappa og så inn i en overfylt buss. Akkurat denne prosessen kan forresten beskrives med et par andre eksempler:
Ut av flyet: Litt som når du ikke får noe ut av ketchupflaska og du rister og klemmer og trøkker som om det gjalt livet, helt til den plutselig uten noe som helst forvarsel bestemmer seg for å gi bånn gass. Den fandens lille møkkaklumpen av tørka ketchup gir opp og så har du ketchup på et vesentlig større område enn det intensjonen var da du bestemte seg for å la det gå en faen i å få ketchup på pølsa. Flydøra er tørka ketchup. Vi spruter ut.
Inn i bussen: For å holde oss til pølser. Du kan ikke lage pølser av koteletter. Det må planlegges litteranne, og så må du ha trakt. Egentlig burde man bare lage en svær trakt inn i bussen.
Tilbake til Fraport.
Ankomst med buss. Jeg har rukket å bli bilsjuk. Jess. Det er deilig. Alle skal inn i en ny sluse, og slusa lukka seg foran meg. Kun meg. En fyr i sjokkgult må bak en vegg og gjennom en korridor og sannsynligvis smugrøyke før han klarer å åpne døra igjen. Da passer dette skiltet spesielt bra... Takk.
Rulletrapp. Alle står, til venstre og høyre. Ny dominoeffekt. Dvs motsatt dominoeffekt. Fullt kaos. En form for kjedekollisjon på toppen der førstemann sannsynligvis aldri har flydd før og er en av de med løst hode og flakkende blikk. Dette er jo selvsagt bare et resultat av elendig logistikk så han skal ikke få all skyld, stakkar. På toppen av rulletrappa har tyskerne strategisk plassert tavlene med transfers og alle står og klør seg i hodet. Fullt kaos. For Tyskland å være så er ikke dette imponerende godt planlagt. Jeg skal til B3. Hvor er jeg? Hakke peil. Sånn som alle de andre. Og så viser det seg et snev av en positiv overraskelse, for B3 viser seg rett ved siden av. Aiaiai! Fraport! Idag er du i slaget... det får man si.. Ny rulletrapp. Alle står, til venstre og høyre.
Jeg svinger innom proselensavdelingen. Og det får man si. Do på flyplass er næsty. Virker som alle har en form for innstilling om at dette er en plass man er på i en svært begrenset tidsperiode og at det er fritt frem. Jeg tråkker i hvertfall inn på en av de og henger fast i gulvet. Ikke ulikt en middels dårlig uteplass på Karl Johan en lørdag i 02.30 draget (for de som klarer det). Det lukter piss også. Jeg er ikke sulten... Nå lenger. Ironien selv er jo at Fraport anser seg som topp class på dette området tydeligvis. Ellers ville de vel ikke turt å kjørt på med forslagskasse på dass eller? Til frau Petra.
Gate B3: "Announciation for Spanair service passengers; In Economy there will be no food service today. If you need anything please purchase at your meal here at the airport". Her går vi nye veier i markedsføringen. Eller i cost saving som sådan. Kreativt. Jeg er fortsatt ikke sulten og skoa sitter fortsatt fast i linoleumen.
Nytt fly. Ny trapp. Ikke elektronisk. 4 etasjer. Ny buss. Glem det jeg sa om dagsform. Ny trakteløs påstigning og jeg havner under armen til en spanjol. Gracias.
"Seatbelt sign has been turned on" og Salma Hayek skal vise oss hvordan vi overlever en flystyrt her.
5. okt. 2011
Del 4: Charter (2011-10-05 18:35 - en onsdag)
Hva er det egentlig med charterturister som gjør de så utrolig irriterende? Og er det sånn at vanlige, fornuftige folk blir irriterende så fort de shopper charter på restplass.no? Eller er det de som har planlagt et helt år, kjøpt bamseklubb til avkommet og bruker kart på vei til gardermoen som står for denne stereotypien? Jeg er usikker. Svært usikker.
Akkurat nå sitter jeg i Midt-Sverige. Dette er vanligvis en rolig og fredelig flyplass. Gate 1 og 2 eller noe slikt. Jeg er alltid på samme gate, den første, så det kan jo for all del være oppimot 3 om jeg legger godvilja til. Det skal det ikke stå på.
Uansett.
Jeg kommer til flyplassen. Som normalt. Halvt sovende ut av taxien og rimelig interessert i smooth sailing og hjem til OSL via ARL uten de store irritasjonene. Long gone. Jeg har vært på reisefot i 30 minutter av de 5,5 timene jeg har idag, og det løpet er kjørt. Det er folk overalt. I sikkerhetssjekken, trappa opp og foran gaten. Og da dekker vi stort settt hele arealet. Og mye folk det er ikke allrigt. På generelt grunnlag. Vi snakker høy tetthet per kvm (kode for ikke ledig sitteplass - eller ståplass).
Jeg kjenner at jeg må mitt fornødne. Typisk. Dette pleier jeg å klare å unngå. Idag er det ikke sjans. Kjapp orientering; den toalett avdelingen med høyest tetthet av porselen er stengt bak et gitter. Utrolig praktisk... jeg snur hodet mot motsatt ende. Midtveis i 180 graders bevegelsen registrerer jeg at det er kommet på plass to stk utsalgssteder. 1 stk med alkoholutsalg på størrelse med en kiosk. Og en kiosk som solgte alkohol. Snedig. For all del, viktig å ha to sjapper...
Tilbake til logistikken. Jeg stopper blikket mot den andre porselensavdelingen. Og jeg er i sjokk. Øyebryna hever seg, jeg stopper rullekofforten, haka slipper seg noen millimeter ned før jeg utbryter (sannsynligvis høyrere enn passende) en referanse til vår herre. Hva i ALLE dager? Om det er kø? Om det er KØ?! Vi snakker om at en ca 20% av alle på flyplassen står i kø. Midt-Sverige står i dokø. Jeg ser noe fortvilt rundt meg og registrerer ytterligere detaljer. Folk drekker! (også i dokøen). Det står kasser med svensk pils rundt om i lokalet. Malplassert imellom benker og i vinduskarmene. Overalt. Folk drekker av plastglass. Unger som klatrer på foreldre som drekker av plastglass. De drikker rød Bacardi Breezer og pils. Mens ungene klaterer på dem. Og står i dokø. Hva i alle dager har jeg gått glipp av? jeg har vært på denne flyplassen en rundt regna 20 nå men det har jo gått fra ventehall til tidenes mest harry vorspiel! Bygdesverige skal på tur. HVor fanden er den gaten hvor det står Rhodos da?!
Jeg har benka meg. Støyreduserende headset. Beroligende musikk.
For å reflektere over de typiske tingene ved en charterturist:
Jeg veit ikke jeg altså. Men en ting er sikkert - Jeg skal alltid gå på toalettet før jeg setter meg i
Taxien. Alltid.
Akkurat nå sitter jeg i Midt-Sverige. Dette er vanligvis en rolig og fredelig flyplass. Gate 1 og 2 eller noe slikt. Jeg er alltid på samme gate, den første, så det kan jo for all del være oppimot 3 om jeg legger godvilja til. Det skal det ikke stå på.
Uansett.
Jeg kommer til flyplassen. Som normalt. Halvt sovende ut av taxien og rimelig interessert i smooth sailing og hjem til OSL via ARL uten de store irritasjonene. Long gone. Jeg har vært på reisefot i 30 minutter av de 5,5 timene jeg har idag, og det løpet er kjørt. Det er folk overalt. I sikkerhetssjekken, trappa opp og foran gaten. Og da dekker vi stort settt hele arealet. Og mye folk det er ikke allrigt. På generelt grunnlag. Vi snakker høy tetthet per kvm (kode for ikke ledig sitteplass - eller ståplass).
Jeg kjenner at jeg må mitt fornødne. Typisk. Dette pleier jeg å klare å unngå. Idag er det ikke sjans. Kjapp orientering; den toalett avdelingen med høyest tetthet av porselen er stengt bak et gitter. Utrolig praktisk... jeg snur hodet mot motsatt ende. Midtveis i 180 graders bevegelsen registrerer jeg at det er kommet på plass to stk utsalgssteder. 1 stk med alkoholutsalg på størrelse med en kiosk. Og en kiosk som solgte alkohol. Snedig. For all del, viktig å ha to sjapper...
Tilbake til logistikken. Jeg stopper blikket mot den andre porselensavdelingen. Og jeg er i sjokk. Øyebryna hever seg, jeg stopper rullekofforten, haka slipper seg noen millimeter ned før jeg utbryter (sannsynligvis høyrere enn passende) en referanse til vår herre. Hva i ALLE dager? Om det er kø? Om det er KØ?! Vi snakker om at en ca 20% av alle på flyplassen står i kø. Midt-Sverige står i dokø. Jeg ser noe fortvilt rundt meg og registrerer ytterligere detaljer. Folk drekker! (også i dokøen). Det står kasser med svensk pils rundt om i lokalet. Malplassert imellom benker og i vinduskarmene. Overalt. Folk drekker av plastglass. Unger som klatrer på foreldre som drekker av plastglass. De drikker rød Bacardi Breezer og pils. Mens ungene klaterer på dem. Og står i dokø. Hva i alle dager har jeg gått glipp av? jeg har vært på denne flyplassen en rundt regna 20 nå men det har jo gått fra ventehall til tidenes mest harry vorspiel! Bygdesverige skal på tur. HVor fanden er den gaten hvor det står Rhodos da?!
Jeg har benka meg. Støyreduserende headset. Beroligende musikk.
For å reflektere over de typiske tingene ved en charterturist:
- De har god tid. De går sakte
- De klarer ikke gå igjennom sikkerhetskontrollen uten å bli stoppet. har ikke sjans
- De ser mer opp og rund seg enn målrettet rett frem - litt som om hode ikke er skrudd på. En form for desorientert Onkel Reisende Mac
- De står på høyresiden på rullebåndet. OG på venstre
- De krangler ofte, eller rettere sagt nebber ofte om filleting; "ikke stå der med kofforten da, Reidar!"
- De stopper opp helt uanmeldt. gjerne midt i passasjen. og gjerne etterfulgt av en form for dominoeffekt av dresser, pc vesker, takeaway kaffe og stygge gloser
- De går gjerne i shorts. Uansett årstid
- De er i taxfree'n. Lenge. Uansett når på døgnet flyet går
- De drikker pils. Mye. Uansett når på døgnet flyet går
Så, det er på tide å gå i seg selv. Transformeres alle til disse lettere tilbakestående reisende så fort vi drar kortet på pakketur? Går selv den hardbarka businessmannen inn i feriemodus og mister all intelligens og rutine hva reise angår så fort familien er med på OSL? Trenger vi EuroBonus kortet og business i hodet for å være en del av reiseeliten?
Jeg veit ikke jeg altså. Men en ting er sikkert - Jeg skal alltid gå på toalettet før jeg setter meg i
Taxien. Alltid.
3. okt. 2011
Del 3: Å Spise Aleine (03.10.2011 22:20 - en mandag)
Dette er jo ikke helt innertier i hva reisetema angår, men i og med at jeg er aleine på reise så føler jeg det er semirelevant. For ikke å nevne det faktum at sannsynligheten for at jeg ender opp aleine øker betraktelig i takt med antall reisedøgn per måned. Se der, da blei det plutselig høyaktuelt...
Mitt nye favorittsitat er hentet fra "DAG". TV serien. Som igjen har knabba det fra godeste Liv Ullmann;
Gud bedre. Denne dama fikk ord på det. Her sitter jeg og inntar et bedre (Red.anm: løgn) barmåltid bestående i stor grad av frityr og majones (med et såkalt innslag av burger mellom herligheten et sted), i fred og fordragelighet. Med rødvin og bok. Bås. Vindusplass. Kan ikke klage. Trist å spise aleine? Nei, vet du hva. Det kan bare ikke måle seg. For her ved siden av, 1 meter til høyre, satt akkurat et par folk i...guesstimert.. 60-65 års alderen (tilgivelse om de nå er 50, men får jeg i så fall anbefale en makeover?) samma det, de satte seg ned her. Men, de sier ikke et ord? Nada. To pils. De ser rundt i lokalet. I hver sin retning. Armene i kors på begge. Stillhet.
Jøsj, så trivelig da du.
Jeg håper de er søsken. Herregud. Jeg håper de er søsken. Nå har det gått et kvarter. De kikker ikke på hverandre engang. Dama har i tillegg såpass dårlig holdning at man kunne tegnet ho opp med en passer der sentrum er satt i ølflaska på bordet. Det lyser jo ikke akkurat invitasjon til inspirerende konversasjon kan du si. Å herregud. Jeg håper de er søsken. Alt annet er jo krise. Gift i 25 år? Skill dere. Blind date? det er lov å GÅ! Gamle kamerater? Finn noen andre! Livet er definitivt for kort for det der. Ho har tatt på nylonstrømper og olaskjørt ser jeg her nå. Å herregud. Jeg tror ikke de er søsken.
Tror jeg fullfører burgern. Det skal bli meg en sann glede. Aleine med vinglasset. I vindusbåsen. Så andre kan si hva de vil om ho blonde i kundeskjørtet. Som spiser aleine. Stakkar... Døh. Det er ikke stakkar. Stakkar sitter her 1 meter til høyre for meg. Jeg veit jeg er aleine når jeg våkner i allefall. Stakkar.
Mitt nye favorittsitat er hentet fra "DAG". TV serien. Som igjen har knabba det fra godeste Liv Ullmann;
"Det er bedre å våkne alene og vite at du er alene,
enn å våkne sammen med noen og likevel være ensom"
Jøsj, så trivelig da du.
Jeg håper de er søsken. Herregud. Jeg håper de er søsken. Nå har det gått et kvarter. De kikker ikke på hverandre engang. Dama har i tillegg såpass dårlig holdning at man kunne tegnet ho opp med en passer der sentrum er satt i ølflaska på bordet. Det lyser jo ikke akkurat invitasjon til inspirerende konversasjon kan du si. Å herregud. Jeg håper de er søsken. Alt annet er jo krise. Gift i 25 år? Skill dere. Blind date? det er lov å GÅ! Gamle kamerater? Finn noen andre! Livet er definitivt for kort for det der. Ho har tatt på nylonstrømper og olaskjørt ser jeg her nå. Å herregud. Jeg tror ikke de er søsken.
Tror jeg fullfører burgern. Det skal bli meg en sann glede. Aleine med vinglasset. I vindusbåsen. Så andre kan si hva de vil om ho blonde i kundeskjørtet. Som spiser aleine. Stakkar... Døh. Det er ikke stakkar. Stakkar sitter her 1 meter til høyre for meg. Jeg veit jeg er aleine når jeg våkner i allefall. Stakkar.
21. sep. 2011
Del 2: Transfer på Schiphol (20.9.2011 10:45 - en tirsdag)
Det er få ting som føles mer bortkastet enn å komme av et fly, for så å vente på å sette seg på et nytt et. Og siden OSL ikke er verdens navle hva flyplasser angår (beklager til de som måtte ha et nasjonalromantisk syn på at verden faktisk sirkulerer rundt olje-Norge) og direkteflyene ikke florerer, så skjer dette forholdsvis ofte. Jeg vil faktisk strekke det til å si det er mer vanlig enn uvanlig. Så, da er det jo uendelig mange flotte valgmuligheter der ute. Og da har vi jo noen klassikere; London, Frankfurt, Wien, Paris og selvsagt KLM sitt moderskip - Amsterdam. Bare så det er notert - Frankfurt ender på klar jumboplass i denne rekka. Ærlig talt men makan til logistiske utfordringer skal du leite lenge etter. Noen burde jo få fyken og innleggelse på psykiatrisk - evt avvenning fra det medikamentet som ble brukt i gjerningsøyeblikket.
Nå har det seg jo sånn at min "favoritt" i disse dager noe ufrivillig viser seg å være Arlanda. Og du skal ikke se bort ifra at han kameraten som tegnet opp ARL hadde one too many drinks på en bar i Frankfurt i godt selskap med tidligere nevnte karakter. Men, denne gangen er det Schiphol. Og jeg må si, idag ble jeg faktisk positivt overrasket. Det er svært lite som skal til før jeg registrerer at lunta begynner å brenne, men tilsvarende er det også overraskende lite som skal til vippe det hele over på godsiden. Og denne gangen var det altså Schiphol.
Jeg kommer flygende inn til Amsterdam etter 2,5 time i vinkelrett posisjon, etter knappe 5 timer søvn og null frokost. Du kan si at forutsetningene for å støte på irritasjonsmomenter er tilstede i aller høyeste grad. Hva skjer? Flyet ankommer gate, jeg venter på å komme av flyet og forbereder meg mentalt for det værste; Gate change, ingen plass å finne kaffe, 40 minutter å gå til riktig gate - ikke inkludert 20 minutter fuckups i logistikken med nye sikkerhetskontroller melllom gater (det, er uten sammenligning, det ALLER værste jeg kan tenke meg. Takk skal du ha Arlanda), rullebånd som ikke fungerer, eller en skikkelig godsak: buss mellom terminaler. Men neida, kjære Schiphol. Du glimter til! For hva kommer jeg inn til? Første jeg ser er en helt respektabel plass som formodentling (og senere bekreftet) produserer helt ok koffeinholdig drikke. Check. Pluss i boka. Tavle. Oversikt over gater. Oslo. C9. Kjapp orientering for å finne koordinatene på nåværende posisjon. Fortsatt ikke rolig. Men så dukker lyset opp fra intet i form av den gaten jeg akkurat kom fra. C11.
Ah. God morgen Schiphol. De små gledene i livet. Sitte. Rolig. Vente..."We are now ready for boarding...". Ses snart Oslo!
Nå har det seg jo sånn at min "favoritt" i disse dager noe ufrivillig viser seg å være Arlanda. Og du skal ikke se bort ifra at han kameraten som tegnet opp ARL hadde one too many drinks på en bar i Frankfurt i godt selskap med tidligere nevnte karakter. Men, denne gangen er det Schiphol. Og jeg må si, idag ble jeg faktisk positivt overrasket. Det er svært lite som skal til før jeg registrerer at lunta begynner å brenne, men tilsvarende er det også overraskende lite som skal til vippe det hele over på godsiden. Og denne gangen var det altså Schiphol.
Jeg kommer flygende inn til Amsterdam etter 2,5 time i vinkelrett posisjon, etter knappe 5 timer søvn og null frokost. Du kan si at forutsetningene for å støte på irritasjonsmomenter er tilstede i aller høyeste grad. Hva skjer? Flyet ankommer gate, jeg venter på å komme av flyet og forbereder meg mentalt for det værste; Gate change, ingen plass å finne kaffe, 40 minutter å gå til riktig gate - ikke inkludert 20 minutter fuckups i logistikken med nye sikkerhetskontroller melllom gater (det, er uten sammenligning, det ALLER værste jeg kan tenke meg. Takk skal du ha Arlanda), rullebånd som ikke fungerer, eller en skikkelig godsak: buss mellom terminaler. Men neida, kjære Schiphol. Du glimter til! For hva kommer jeg inn til? Første jeg ser er en helt respektabel plass som formodentling (og senere bekreftet) produserer helt ok koffeinholdig drikke. Check. Pluss i boka. Tavle. Oversikt over gater. Oslo. C9. Kjapp orientering for å finne koordinatene på nåværende posisjon. Fortsatt ikke rolig. Men så dukker lyset opp fra intet i form av den gaten jeg akkurat kom fra. C11.
Ah. God morgen Schiphol. De små gledene i livet. Sitte. Rolig. Vente..."We are now ready for boarding...". Ses snart Oslo!
11. sep. 2011
Bildedokumentasjon August
"Home Sweet Home"
Noen synes hotell er spennende. Jeg må si at det er få ting som er mindre spennende.
Men, mange ting som kan få meg til å bikke dersom det skiltes med sitt fravær. Frokost, treningssenter, nok håndklær, såpe, vannkoker, strykejern, trådløst. (Gud forby det skulle finnes en iPOD docking eller stereo)
Her er en liten innføring i variable oppredninger mellom OSL og midtsverige.
Ja, det er trivelig på hotell. Akkurat som hjemme.
Pris fra 899-1950. Gi et forsøk på rangering
Enkelt eller dobbelt rom?
3 netter med feber og halsbetennelse. Helt greit stusselig.
Enkelt eller dobbelt rom?
Denne er det vel ingen tvil om. Lite rom for fantasi... (både på det ene og det andre)
10. sep. 2011
Del 1: Seating (7.9.2011 rundt lunsjtider)
Akkurat ankommet Arlanda. Jeg klarte å komme meg helt til "ready for takeoff" før jeg tente på pluggene denne gangen. Det må være ny rekord så alt for skuffet skal jeg vel egentlig ikke være. Så, hva var det denne gangen? Han ved siden av.
Altså, jeg fulgte vanlig prosess i forkant. Inn på sas.no, velger sete. Dette gjøres etter følgende enkle prinsipp.
- Midtgang
- Så langt frem i flyet som mulig
- Velg en 3'er eller 2'er rekke som ikke har opptatte seter på innsiden for å øke sannsynligheten for å ikke få noen ved siden av meg på flyet. Det beste er der Vinduet er tatt på 3'ern, for INGEN vil jo sitte i midten
Boarding. Jeg ligger sist i feltet. Som vanlig. Kommer inn, finner 20D og ser at jeg har en fyr sittende på 20E. For deg som ikke reiser mer enn charter til syden i beruset tilstand, så betyr det at han har plassert se gi midten - UTEN noen på innsiden. Se figur. (BILDE fra SAS) Jaja tenker jeg, det er jo et par stykker bak meg så flyet er vel ganske fullt. Tough luck - blir trangt denne gangen.
Hva skjer? Joda. vi hører "boarding completed" og 2 sekunder etterpå er alle i sittende stilling. Hva er da vanlig prosess? (dette er et retorisk spørsmål og jeg har selvsagt svaret, men tenk litt på det før du leser videre...)
Klar?
Vanlig prosess er jo selvsagt at han fyren som nå sitter klemt i midten av en 3'er FLØTTER seg! Men nei da. Han blir sittende. I all sin prakt med østfoldsveis (aka 80-hockey) og bart så spenner han sælan og sitter der med beina bretta innunder det trangeste setet du får tak i, mens vindusplassen? Den står nå der tom den og blomstrer!
Så spørsmålene blir da mange; Har jeg for første gang møtt på et menneske som liker å sitte i midtgang? Har han aldri reist før og tror at han får kjeft av tantene med trallene for at han ikke sitter på sitt dedikerte sete? Er han redd ingen skal finne han igjen ved en evt flystyrt om han sitter på 20F istede for 20E? Har han vondt for å røre seg? (det forklarer jo egentlig ingenting for midtsetet må jo være døden i så fall) Har han høydeskrekk og liker ikke sitte for nærme vinduet? Tror han at det skal dukke opp noen helt ut av det blå som eier den plassen? Er han redd det er frekt å flytte seg bort fra kundeskjørtdama på 20D som om han ikke ville sitte siden av henne? Men ho er jo åpenbart ikke keen på kjøre igang noe mile high medlemsskap mellom OSL-ARL en onsdags morra med en antatt Østfolding så hva har han egentlig å tape på det?
Jeg fatter det ikke. Hakke sjans. Finnes det noen god grunn? (dette var ikke retorisk, her er jeg genuint ute etter svar). Noen?
Det blinker boarding til midtsverige på gate 41. Håper det er mer rutinerte folk på det flyet. Jeg har 8D
So long!
(en digresjon helt til slutt: Det blir liksom ikke ordentlig flyplassventing uten at jehovas vitne dukker opp og vil slå an en prat. Tusen takk til deg - du vet hvem du er...)
Intro
La meg si det først som sist. Jeg liker ikke å reise. Ikke fordi jeg er redd, får klaus eller noe annet panikkslagent. Jeg synes rett og slett det er kjedelig. Tidstyv. Transportetappe til noe jeg sannsynligvis kunne gjort en annen plass i disse trådløse tider.
Allikevel reiser jeg. Hver uke. Til kunde. Jeg tar flyet fra Gardermoen, via Arlanda og til midtsverige hver uke (Gud forby de måtte ha et direktefly). Iført høye heler, rullekoffort, et alt for svært Bose støyreduserende headset rundt halsen, kort lunte og... kundeskjørt.
Allikevel reiser jeg. Hver uke. Til kunde. Jeg tar flyet fra Gardermoen, via Arlanda og til midtsverige hver uke (Gud forby de måtte ha et direktefly). Iført høye heler, rullekoffort, et alt for svært Bose støyreduserende headset rundt halsen, kort lunte og... kundeskjørt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)