Impulsivt innspill: Optimal flyreise

Det er forresten rimelig provoserende å høre de roper opp CPH med umiddelbar boarding. Det flyet går ti minutter etter mitt, men hadde jeg stoppet i København på vei hjem hadde jeg vært hjemme om tre timer - og ikke om syv.

Boarding!

Del 28: Om å befinne seg i midten av Europas smultring (2013-01-24 17:10 - en torsdag)

Jeg er altså tilbake i midten av smultringen, høllet, for andre gang.
Denne gangen har jeg sett noe mer enn innsiden av hotellrommet. Følgende sightseeing kan krysses av:

• Baren på hotellet
• Hotellrestauranten
• Vårt lokale kontor - der jeg har observert minst 7 personer
• Kundens kontor - som forøvrig hadde en relativt glossy fasade med skiftende neonlys (det er de forresten ikke alene om her, jeg vil si på grensen til populært det der)
• Innsiden av tre taxier
• En italiensk kneipe langs veien
• En gatekjøkkenlunsjkafe...
• ...og området de 50 meterne det var å spasere til gatekjøkkenlunsjkafeen fra kontoret

Jøsj. Listen ble ganske lang?

Uansett. På disse dagene, og gjennom de ovenstående fantastiske opplevelsene, har jeg gjort meg noen lokale observasjoner. 

Maten er ikke noe å skrive hjem om. Lunsj igår: Varm chevresalat. Fire svære stykker med chevre, noe som lignet en halv gris i baconformat og salatblader og så... som i alle de andre salatene - egg. Jada. Egg liker de veldig godt her. Et annet eksempel ble levert på hotellrommet mitt i går kveld: Hake, på en seng av kokt purre - med brun saus og.....passjonsfrukt? Da kan du like gjerne slutte å prøve og heller lage burger altså. 

Servicen er også eksepsjonelt dårlig. Vi ventet 1,5 time på middag dag 1. Dag 2 ventet vi én time men da fikk vi også feil forretter og halvspist brød. Når maten kom fikk vi kniver som såvidt kunne kappe en skrelt banan i to, 10 min etter maten kom. Lurer på om de rett og slett er litt uorganiserte? Begge dagene hadde vi type fire sporadiske servitører å forholde oss til, på fire forskjellige språk, som vimset rundt og så stresset ut - med bare oss som gjester. Jeg er ganske sikker på at de prøver å kompensere med store porsjoner. 

Burgunder er også stort her. La meg gi et par eksempler:

• I går ble jeg introdusert til en svært smart mann. Litt halvtykk og med sidesveis. Like dog, jeg likte han godt. Men, det var såvidt jeg klarte å fokusere. Mannen stilte faktisk opp i lilla skjorte, og matchende lilla slips (ja for alle går i slips). Og dette er jo ille nok i seg selv sånn til hverdags tenker jeg. Men, så er det lunsjtid og min nye kammerat overgår seg selv og presterer å dra på seg en burgunderrød KÅPE! Med skulderputer og det hele. I tillegg rakk den heeeeelt ned til ankelen. I alle dager? Enten er den kåpa der fra 80 tallet, eller så blingset han og gikk på dameavdelingen. Jeg visste ikke at slikt var å få tak på lenger jeg? 
• Og som om ikke det var nok, så dukket en kollega av meg opp i turtleneck idag. Rettelse, en burgunderrød turtleneck. Den eneste som komme unna med høyhalser, det er Seinfeld. Og det var på 90-tallet.

De har da bemerkelsesverdig ukledelige olabukser på den mannlige befolkningen? Eller, alle bukser vil jeg si? De er litt vide i både lår og legg, dras godt opp over hofta og stopper minst 5 cm for høyt opp på beinet - altså over ankelen. Jeg får assosiasjoner til gammelmannsstump. Type, de er litt flate og dårlig med futt i. For våre eldste pensjonister er det selvsagt greit, men for unghingster? Tror ikke det gjør helt susen altså. Og de som har gått for en litt tightere modell - de har også dratt den møysommelig oppover ryggen så man får en slik nydelig stjerneform midt i røven. Men, for alt jeg vet går dette rett hjem på hos det motsatte kjønn.

Det lukter også relativt vondt. For her i høllet i midten ligger de littegranne etter. Jeg tok meg selv i å bli rimelig forfjamset idet jeg oppdaget at her kan de faktisk røyke inne. På bar, på kafé, på kontoret. Jeg fikk skyss til hotellet av turtlenecken igår, og idet jeg satte meg i bilen ble det tydelig at det var ganske allright å røyke der også. Hadde det ikke vært for at han er relativt lite løs i snippen og det faktum at det var endel minusgrader på utsiden, så hadde jeg glatt valgt å henge huet på utsiden av vinduet med tunga til slips - gispende etter luft. Meg og den andre bikkjene. Tenk i bilkø, så kunne jeg og bikkjene hengt ut fra hver våre biler og sett medlidende på hverandre med panikk i blikket. Let me ouuuuuut!

Og for å toppe det, så snakker de ikke engelsk utenfor hotellet heller. Jeg har innført tegnspråk. Det kommer man overraskende langt med.

Langhelgen her er på hold. Jeg satser på å bli positivt overasket ved en senere anledning.

Nå drar jeg ut på europas melkerute med Oslo i enden. 

Del 27: Bortreist med steinalderens frihet (2013-01-24 - en torsdags lunsj)

I grove trekk er det 16 år siden sist har jeg resonnert meg frem til. Jeg føler meg naken, isolert, kunnskapsløs, hjelpesløs og fri på en gang. Jeg er nå på dag # 4 uten tilgang til bærbar multimedia. Jeg reiste fra mobilen. Ekstremt praktisk på reise skal jeg fortelle. Idet jeg trådte inn på flytoget hjemme fant jeg ut av det. Hva gjør man? Satser på å rekke neste tog og risikere flyet? Eller kjøre på. Altså - det er sikkert et hav av fjortiser der ute som hadde gått av toget med separasjongsangst og frykt i hvitøyet, men jeg tok toget. Jeg tok beslutningen om fire dager uten dingsen selv min far nå går rundt med til alle døgnets tider.

Hadde jeg ikke hatt så stort tap av hjerneceller etter den latterlige svinepesten i forrige uke hadde jeg nok klart å få den med meg, men det viser seg at det er effekten. 

• Vesentlig vekttap
• Redusert kondisjon
• Tap av all opparbeidet muskelmasse (i mitt tilfelle er vel egentlig ikke det stort for øyeblikket - kontorform)
• Og da også redusert korttidsminne og evne til å tenke fornuftig

Så, i løpet av turen kan jeg nevne noen key issues med denne forglemmelsen:

• Jeg hadde ikke noe boardingkort på mobilen. Glemte hele greia og måtte gå til den manuelle skranken siden jeg jo heller ikke da har noe reservasjonsnummer
• Jeg visste ikke hva klokka var, og bommet sånn ca på boardingen (dette skulle vise seg å være et vedvarende problem og jeg skal kjøpe klokke til helgen)
• Jeg hadde ingen aning om hvor lang tid min mellomlanding var, og hvor god tid jeg hadde når vi var 20 minutter (sa de) forsinket inn. Endte med å løpe til neste gate der jeg ble ledd av og satt og ventet i 1,5 time
• Jeg hadde ikke adressen til hotellet jeg skulle på, og heller ingen internettmulighet for å finne ut av det på en relativt rask måte
• Jeg hadde null kontroll på hva jeg skulle de neste dagene da kalenderen var revet fra meg
• Ingen musikk er spilt de siste dagene
• Et utall uviktige tidsfordriv som apper, fjesbok, nettaviser og annet rask glimtet med sitt fravær

Oooog til slutt kan du legge til-> jeg fikk da altså ikke RINGT.

Men, etterhvert som dagene går noterer jeg meg at noen ting bør vi kanskje gjeninnføre - for det er ikke BARE dårlig dette her

• Folk respekterer møtetider. Har vi en avtale så stiller du SHARP. De får ikke endret (kanon!)
• Det som er viktig - det kommer frem. Enten via elektronisk post eller andre kolleger eller bekjent. Ja og så ringer jeg tilbake per fastmontert telefonlinje - mindre bullshit. Ahoy Hoi!

Så, jeg slår et slag for mindre tilgjengelighet jeg altså. Dog, ikveld ved midnatt når jeg gjenforenes med min Samsung. Ah. 

Del 26: Europas Melkevei, på vinterstid - del 1 (2013-01-21 - en mandags formiddag)

Ny reise til eurpas metropol. Selve navlen i Europa. Dette er jo også årsaken til at jeg denne uken skal fly meg gjennom en slags europaturnee. Jeg sitter på flyet. På vei til Zürich. 20 minutter forsinket, og med høy sannsynlighet for at jeg mister min connection til navlen. Det er nydelig. Zürich står jo selvsagt øverst på listen over plasser jeg ønsker å reise til. Spesielt flyplassen hører jeg er svært imponerende.

Det har nemlig snødd en hel cm det siste døgnet. Europa har gått helt av skaftet. CANCEL ALL FLIGHTS. Brødhuer. Skaff dere ordentlig utstyr.  Hvordan i ALLE dager kan det komme som et sjokk at det kan komme snø i januar? Så, flyet til Oslo var forsinket inn, og nå er vi forsinket til Zürich.

Pokker. Nå må jeg visitere porselensavdelingen også. Det burde vært forbudt å yte såpass mye service ombord at de klarer tre runder med kaffi på et fly. Jeg må kvinne meg opp. Hadde jeg enda bare kunnet manne meg opp til dette gjøremålet...

Sånn, da krysser vi for at det ikke er noe turbulens de neste 5 minuttene. Have mercy.

Del 25: Å være syk på reise (2013-01-16 - en onsdags ettermiddag)

Det er på tide med en oppdatering. Jeg må advare med en gang. jeg føler den blir litt lengre enn normalt. Tross alt er det evigheten siden jeg sist satt meg ned for å lire av meg frustrasjonen.

Men, for å spare unødvendige forvirringer:

1. Jeg har fullført mitt oppdrag i de svenske skoger. Det gikk knirkefritt og jeg kom tilbake på norsk jord i november 2012.
2. Jeg har lært at det er best å skrive når du sitter i mannskjait oppetter leggen. Har man god tid, ja da passer det aldri fordi du har et liv du skal leve, faktisk.
3. Tatt i betrakting at det ikke er blitt skrevet noe på en god stund så har det implisitt ment at ja, jeg har faktisk hatt et liv.

Dog, med som alt annet her i livet så skal man ikke hvile på laubærene - Nå er det ute for å farte på kontitentet igjen!

2013 begynte med en ny reiserute i Outlook:

uke 2 - reise til sentral by på kontinentet med et språk jeg ikke forstår

uke 3 - reise til u-sentral by på kontinentet med et annet språk jeg ikke forstår, europas metropol.

uke 4 + uvisst antall videre uker - reise til dette samme u-sentrale sorte hullet på europakartet.

Det som skjedde var:

uke 2: Jeg kansellerte, og bestilte nye reiser tre ganger den uken. Hjemme med svinepest .

uke 3: Etter 7 dager i stabilt sideleie, og 1,5 dager i toppform reiste jeg. Og her er jeg.

Reise til usentral plass:

Jeg var oppe før folk hadde lagt seg. 4:00 skreik det fra uret. Jeg følte den vanlige fyllesjuken som sniker seg innpå når puta har vært visitert i et alt for kort intervall (Som et form for kroppslig hån over at jeg ikke hadde liv nok til å bli fyllesjuk etter festlige lag i alkoholisert tilstand). Jeg følte meg nok litt mer fyllesjuk en vanlig men tenkte at det nok er det faktum at det var 6-flyet og ikke 7-flyet.

Neida. Det viste seg å være sattan sjæl. Jeg satt på flytoget (jeg har vært såpass nærme døden på stripa til 7-flyet at denne gangen la jeg ansvaret på lokføreren istede), grønn i trynet med fokus rett frem. Kom på gardermoen og tok løpefart til første mulighet. Grønn i trynet vaklet jeg gjennom et tomt fast track, ikke en oppovernese i sikte. Jeg rakk akkurat å svinge inn på Købenflyt før det var slåen på døra. Jeg stæler en pappirpåsa fra SAS og forvarer den trygt i jakkelomma. Her kan hva som helst skje.

25 minutter short connection CPH. Risky. I like it. 15 minutter forsinkelse fra OSL, grønn i tryne, og til et fly som viser seg å skulle måtte kjøre BUSS ut til et lite propellfly i -13 grader. Not so much. Det ble løpefart. Grønn og vill i blikket. Sistemann på bussen. For så å få vite at de brutalt skal ta fra meg bagasjen. Flyet til dette u-sentrale europeiske metropolet går vel en gang om dagen tror jeg, og det tar vel en maks 20 pers. Jeg skal med andre ord klemmes inn som sild i tønne. Frokkost nr 2 for dagen serveres. Jeg kjenner etter pappirpåsan. Han er på plass.

Ankomst Gokk. Det europeiske metropolet. Jeg hiver meg i en taxi og spør etter hotellet. Det viser seg at det kun finnes et hotell i gitte hotellkjede, og jeg er lykkelig. Sjåføren snakket nemlig like mye engelsk som jeg kan kinesist, og de tok cash. Jurås. Det er en valuta jeg har begrenset med. Dette fikk jeg fortalt på fransk, hvorpå jeg responderte med min fabelaktige... spansk. Sorry altså, men det var det nærmeste jeg klarte. Grønn i trynet og frykt for 20 minuttes biltur av ukjent karakter - da er det spansk som kommer ut. De tre årene jeg satt bakerst på vindusrekka med et splitter pine galt kvinnemenneske til franskærer, right down the drain. Men, det visste vi jo.

Ayways. Taxitur overlevd. Jeg hadde ikke nok Jurås så taxisjåføren fikk underpris. Ankomst hotell. Jeg sitter på dette tidspunktet på gulvet i kø foran resepsjonen idet jeg spør med sykt bambiblikk om jeg kan få sjekke inn 4 timer før normal tid. Jeg behøvde ikke flashe hotellkjedekortet. Jeg ble lagt rett inn. Litt som på akutten, det var liksom ikke nødvendig å gjøre undersøkelser for å forstå at her var det rett til operasjonsbordet. I dette tilfellet mitt isolat for de neste 3 dagene.

Ja, for det gikk tre dager. Jeg lå på en singel hotellseng i tre dager.

Dag 1. Ankomstdagen tilbrakte jeg i forsterposisjon, med regelmessig skytteltrafikk til baderommet. Det var stusselig. Fy fader det var stusselig. Det var like før jeg ringte min mor bare for å få medlidenhet. Et voksent menneske. Fy fader. Det var stusselig. Tror faktisk ikke det finnes noen mer ensom situasjon enn å være sjuk på hotell. Correct me if I am wrong.  Ikke så jeg TV. Ikke orket jeg telefon. Ikke orket jeg lys. Ikke spiste jeg mat.

Dag 2. Øyne åpne. Fosterposisjonen ble en litt mer utstrekt reke utover dagen. Jeg drakk te og sov. Litt mer lysegrønn i formen. Faktisk, så følte jeg meg såpass pigg at jeg kl 22:30 bestilte mitt første måltid på to dager på Room Service. Det ble inntatt i rekordfart for å sørge for at det gikk ned før jeg skulle bli alt for mørkegrønn igjen. Måltid inntatt til fransk TV. "Nouvelle Star" eller noe sånt. Ny stjerne (noe husker jeg fra vindusrekka tydeligvis). Etter at første deltaker sang Kate Bush og jeg ikke kjente igjen et ord av hva som ble sunget så dreit jeg i hele TVen i mangel på fornuftige alternativer . Hva i alle dager er det med dubbing? Tyvetretten og folk viser en eksepsjonell uvilje til å se folk snakke synkront med bildet? Det er helt fasinerende.

Uansett.

Dag 3. Ved oppvåkning den tredje dagen var reka utstragt til stabilt sideleie og jeg skulle hjem i løpet av kvelden. Gud bedre, så glad har jeg ikke vært på lenge. Etter tre dager i en hotellseng, uten tilgang til kjøleskap, fornuftig underholdningssenter og egen seng, så drar jeg nå hjem.

 Jeg sitter på flyplassen og gleder meg som en unge til å komme hjem. Det er to timer til jeg i det hele tatt kan sjekke inn, men dette flyet skal jeg på ingen måte gå glipp av. Jeg skal stå helt først med massene og bruke albuene for å komme først inn på det bitte lille lekeflyet som en annen idiot. Nå skal jeg hjem. Uten å ha sett noe annet enn innsiden av hotellet. Det er den mest ubrukelige utflukten jeg har hatt.

Dra ALDRI på tur om du føler deg dritt. Aldri.