Jeg er en utålmodig sjel. Mildt sagt. På reise åpner dette for et hav av muligheter for å irritere seg. Trafikk, leting etter parkering, kø i sikkerhetskontrollen, kø på gate - etter fulgt av kø på innsiden av gate og til slutt kø inne på selve flyet. Og da har vi ikke kommet i lufta enda. Om du da kombinerer dette med at jeg også hater å stå opp om morran - ja, da finner du det uoffisielle verdensmesterskapet i timing.
Flyet går 07:00 fra OSL. Første bud - forberedelser kvelden før. Pakk ferdig og legg fram det som skal kles på. Dette inkluderer alt fra sokker til ytterjakke. Legg klart nøkler. Undertegnede klarer ikke legge to pinner i kors om morgenen, så her gjelder det å eliminere enhver situasjon som krever å måtte bruke mer enn 2-3% hjernekapasitet og dermed blåse tidsskjema i morgentimene. Disse forberedelsene tilrettelegger for at jeg kan sove lengst mulig på morgenen.
Jeg klokker inn alt. Det har jeg gjort en stund. Ikke fordi jeg er gæærn (joda, en viss grad av galskap finner du nok i topplokket her, men hvem er ikke litt gal?), men fordi jeg ikke orker å stå opp. Jeg trenger å ha kontroll på hva grensen er for å rekke flyet. For in the end, så trenger man bare det - å rekke flyet. Det beste er å regne seg bakover, og her har jeg jobbet litt med variablene for å finne grenseverdiene.
07:00 - Fly avgang fra gate
06:50 - Gate stenger (denne kan noen ganger variere - men det går. Såvidt)
06:40 - Boarding (denne trenger du ikke tenke på. Det er Gate Closing som teller)
Så, da gjelder det å være gjennom sikkerhetskontrollen før dette, og da ha noen minutter å gå til gaten. Evt løpe om behovet skulle vise seg. Tidligere innklokkinger viser et snitt på ca 1 time fra jeg går ut døren hjemmefra, til jeg er gjennom sikkerhetskontrollen. Det er denne tiden jeg prøver å skvise ned og kjøre rekord på. Og la meg si det sånn, idag var det record time. jeg er SÆRS fornøyd. Alt klaffet. 40 min! Så, nå drister jeg meg til å revidere tidsskjema ned til 45 minutter.
06:35 -> 06:50 - Tidsperiode for kaffikjøp, evt taxfree handling til svenskene, evt slingringrom om noe annet
skulle skjedd
06:25 -> 06:35 - Sikkerhetskontroll (denne kan nå reduseres til 5 minutter, nå som gullkortet er i boks)
06:15 -> 06:20 - Parkering på 4F (alltid) i P10, nærmest mulig døra
Sorry, jeg vet det er råflott, men vi snakker om livskvalitet.
05:45 -> 06:15 - Kjøring til flyplassen, utrafikkert. Plussgrader.
Idag var trafikken på flystripa bra. Ingen trafikk. Meg, de andre elitefolka og et par taxier. Det er en form for puljekjøring om morran. Det er viktig å holde pulja si, ellers faller man ned i pulja bak. For ingen vil kjøre alene. Kjører man alene er sannsynligheten for å skille seg ut (les: bli tatt i kontroll) vesentlig forhøyet. Ingen vil dra lasset. Det er litt som i skiskytinga - det er best å ligge i gruppa og "hvile". Meg og elitefolka. I fantastiske fletteformasjoner. Flyt i trafikken. Inntil avkjøringen på flystripa inn til OSL - da ligger alle som perler på en snor i høyrefeltet og blinker synkront. Eliten skal rekke 7 flyet.
Så når står jeg da opp? Vi snakker snoozing. Heavy snoozing. 2 alarmer med forskjellig snoozingintervall. Idag startet de på samme tidspunkt jeg la meg natt til søndag. 4.15.
Alt i alt - Det handler om å vite hvor lenge man kan snooze. Så enkelt er det.
24. nov. 2011
Del 11: Reiseeliten (2011-11-24 15:15 - en torsdag)
Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine. Jeg har blitt oppgradert til det øvre sjiktet hva reising angår. De rutinerte. Oppovernesene. Eliten - Joda, jeg har fått gullkort.
Gullkort betyr for meg:
* Egen sikkerhetssjekk med potensielt kortere køer på OSL - dvs 15 min lengre søvn om morgenen ved outbound
* Mulighet for å sitte lengre frem i flyet - dvs 5 minutter kortere tid på flyet, og da også raskere hjem på retur
* Internet Arlanda - istede for å bli sparket ut hvert 30 minutt, og skrive 4 reiseregninger for Wi-Fi per Arlandabesøk
* Kaffe, drikke og sitteplass på Arlanda - også etter alt annet er stengt
Gullkort betyr for en god del andre:
* Viktigperstempel i sikkerhetskontrollen - trenger ikke menge seg med vanlige dødlige
* Statussymbol i form av å være en del av Eliten - dette vises vel best ved inngang til loungen. Porten fra de dødelige
* Muligheten for å vise seg frem for andre Elitefolk
Jeg er nå på min første Gullreise. Første som skjer er at jeg måtte bevise på Arlanda at jeg var Elitefolk, fordi jeg ikke har fått gullkortet i fast form enda. Ja, såpass eksklusivt må det være. Så etter en rask sjekk slapp jeg gjennom slusa. Ikke helt over exited. For dere som lurer; det er en hel masse dress og drakt og viktige samtaler. Men, og dette er overraskende bra. Det er bra kaffi, buffet, drikke, sofa, arbeidsplasser og snacks i store mengder. Det er meg ikke forunt. Jeg fokuserte på kruttsterk kaffi og arbeidsplass.
So far so good.
Det er en ting som fasinerer meg med eliten jeg nå deler rom med. Det er nemlig en bra del (antatt 80%) av disse draktene og dressene som på død og liv, uansett, skal gå i Fast Track køen i sikkerhetskontrollen selv om køen for de vanlige dødlige er helt tom. Det kan stå 4 ledige securitas som klare til å kroppsvisitere de fineste damene og de mest brydde mannfolka (og skylde på "tilfeldig utvalgt"), men neida - de velger køen for eliten. Viktigper køen. For "high-end business folk". Securitas for de dødelige kan stå å og henge, ja rett og slett kjede seg, mens de venter på å kikke etter toalettsaker i bagasjen din som på magisk MacGyver vis skal bli bomber. Og allikevel, allikevel, så kaster disse oppovernesene alle tegn til fornuft på dørken til fordel for den milelange køen av dress og drakt som har dannet seg foran Fast Track. Er det noen hjemme eller?
Så kan du tenke deg da; Sannsynligheten for at eliten reiser i forbindelse med jobb og at arbeidsgiver velger å betale for "herligheten" - den er høy. Og basert på dette trekker jeg da konklusjonen at det er en bra andel av disse som muligens har noe fornuftig mellom øra. Det tror jeg er trygt å anta. Så om de er så innmari smarte, vil det da si at intelligens går i dass proposjonalt med viktigheten av å være viktig?
Jeg gikk mot elitestrømmen idag. På min første tur. Rookien. Ingen i den vanlige dødlige sin kø. 15 stk i elitekøen. Jeg smøyg meg under sperringen og over i dødlighetskøen - rett inn i et hav av ledige kasser og bånd og Securitas med plasthansker klare. HVa gjør eliten? Blir stående og ser på meg med hevet øyebryn - og fnyser. Sannsynligvis trodde de vel jeg hadde gått feil, og hørte hjemme med de dødelige. Vet du hva? Da kan du stå der. Stå der og svett og surmul. Jeg skal hjem.
Ps. det er fri tilgang til alkohol i loungen. Outbound flight - here i come.
Gullkort betyr for meg:
* Egen sikkerhetssjekk med potensielt kortere køer på OSL - dvs 15 min lengre søvn om morgenen ved outbound
* Mulighet for å sitte lengre frem i flyet - dvs 5 minutter kortere tid på flyet, og da også raskere hjem på retur
* Internet Arlanda - istede for å bli sparket ut hvert 30 minutt, og skrive 4 reiseregninger for Wi-Fi per Arlandabesøk
* Kaffe, drikke og sitteplass på Arlanda - også etter alt annet er stengt
Gullkort betyr for en god del andre:
* Viktigperstempel i sikkerhetskontrollen - trenger ikke menge seg med vanlige dødlige
* Statussymbol i form av å være en del av Eliten - dette vises vel best ved inngang til loungen. Porten fra de dødelige
* Muligheten for å vise seg frem for andre Elitefolk
Jeg er nå på min første Gullreise. Første som skjer er at jeg måtte bevise på Arlanda at jeg var Elitefolk, fordi jeg ikke har fått gullkortet i fast form enda. Ja, såpass eksklusivt må det være. Så etter en rask sjekk slapp jeg gjennom slusa. Ikke helt over exited. For dere som lurer; det er en hel masse dress og drakt og viktige samtaler. Men, og dette er overraskende bra. Det er bra kaffi, buffet, drikke, sofa, arbeidsplasser og snacks i store mengder. Det er meg ikke forunt. Jeg fokuserte på kruttsterk kaffi og arbeidsplass.
So far so good.
Det er en ting som fasinerer meg med eliten jeg nå deler rom med. Det er nemlig en bra del (antatt 80%) av disse draktene og dressene som på død og liv, uansett, skal gå i Fast Track køen i sikkerhetskontrollen selv om køen for de vanlige dødlige er helt tom. Det kan stå 4 ledige securitas som klare til å kroppsvisitere de fineste damene og de mest brydde mannfolka (og skylde på "tilfeldig utvalgt"), men neida - de velger køen for eliten. Viktigper køen. For "high-end business folk". Securitas for de dødelige kan stå å og henge, ja rett og slett kjede seg, mens de venter på å kikke etter toalettsaker i bagasjen din som på magisk MacGyver vis skal bli bomber. Og allikevel, allikevel, så kaster disse oppovernesene alle tegn til fornuft på dørken til fordel for den milelange køen av dress og drakt som har dannet seg foran Fast Track. Er det noen hjemme eller?
Så kan du tenke deg da; Sannsynligheten for at eliten reiser i forbindelse med jobb og at arbeidsgiver velger å betale for "herligheten" - den er høy. Og basert på dette trekker jeg da konklusjonen at det er en bra andel av disse som muligens har noe fornuftig mellom øra. Det tror jeg er trygt å anta. Så om de er så innmari smarte, vil det da si at intelligens går i dass proposjonalt med viktigheten av å være viktig?
Jeg gikk mot elitestrømmen idag. På min første tur. Rookien. Ingen i den vanlige dødlige sin kø. 15 stk i elitekøen. Jeg smøyg meg under sperringen og over i dødlighetskøen - rett inn i et hav av ledige kasser og bånd og Securitas med plasthansker klare. HVa gjør eliten? Blir stående og ser på meg med hevet øyebryn - og fnyser. Sannsynligvis trodde de vel jeg hadde gått feil, og hørte hjemme med de dødelige. Vet du hva? Da kan du stå der. Stå der og svett og surmul. Jeg skal hjem.
Ps. det er fri tilgang til alkohol i loungen. Outbound flight - here i come.
Del 10: Å trene på reise (2011-11-23 en onsdags kveld)
Dette er tredje gang på rad. Ja for det har skjedd før, men nå er det tre ganger i strekk. "Who am I kidding" (I mangel på noe bra særnorskt alternativ).
Grunnregelen sier jo: alltid håndbagasje. Bare. Og det lever jeg jo helt greit etter. Jeg pakker kofferten kvelden før og passer på å ha med meg et minimum av hva jeg har behov for - i tillegg til de faste reise essentials. Dette inkluderer et skift til hver dag + et ekstra om jeg driter meg ut på noe måte (jeg lar det være udefinert...). Alt brettes og pakkes nøye så alle luftrom blir utnyttet, og gir plass til siste brikken før jeg løper ut døra idet de fleste akkurat har tenkt på å sovne - toalettmappa (som forøvrig kvalifiserer til verdensmestertittel i småflasker og rasjonering). Og da er det fullt. Nesten.
For hva brukes den siste skvisen av plass igjen til? Og hva annet schtapper jeg ned i 40+55+20 cm? Joda. Treningstøy! Løpesko og treningstøy. Meget viktig. Men kjære undertegnede, er det så forbaska viktig? Egentlig? Kan du ikke bare innrømme for deg sjøl (beklageligvis) at DU KOMMER IKKE TIL Å TRENE!
For så lat er jeg da tydeligvis. Eller motivert. Eller noe av begge. For det skjer ikke. Så hva er saken? Muligheten. Det er muligheten vi snakker om. Muligheten til å snøre på seg joggeskoa, ta seg en løpetur, svette til krampa tar deg, og så legge seg med tidenes samvittighet i hotellsenga noen timer etterpå. Men handler det da om mulighet eller samvittighet?
Det har skjedd en gang det siste halvåret. Jeg var aleine. Tidenes mest stusselige hotellrom (tror det er et bilde i et tidligere innlegg). Ingen plass å spise. Resturant stengt. Endte med at jeg snørte skoa, gikk ned i trimrommet og løp en halvtime til et dårlig TV program. Konstaterte at ønsket samvittighetsnivå var nådd, og avsluttet sesjonen (på veien tilbake til rommet kjøpte jeg is i resepsjonen...).
Ja, for det finnes jo egentlig en snøballs sjans i helvetet det er trene man har lyst til etter 10 timer jobb. At man ønsker seg å gå ned i en hotellkjeller med en nedstøvet tredemølle. Motivasjonen er virkelig til å ta å føle på når sulten river i deg og kollegaene dine setter stø kurs mot puben.
Samvittighet. Det er det det handler om. Glatt.
... Og jeg velger Gin Tonic
Grunnregelen sier jo: alltid håndbagasje. Bare. Og det lever jeg jo helt greit etter. Jeg pakker kofferten kvelden før og passer på å ha med meg et minimum av hva jeg har behov for - i tillegg til de faste reise essentials. Dette inkluderer et skift til hver dag + et ekstra om jeg driter meg ut på noe måte (jeg lar det være udefinert...). Alt brettes og pakkes nøye så alle luftrom blir utnyttet, og gir plass til siste brikken før jeg løper ut døra idet de fleste akkurat har tenkt på å sovne - toalettmappa (som forøvrig kvalifiserer til verdensmestertittel i småflasker og rasjonering). Og da er det fullt. Nesten.
For hva brukes den siste skvisen av plass igjen til? Og hva annet schtapper jeg ned i 40+55+20 cm? Joda. Treningstøy! Løpesko og treningstøy. Meget viktig. Men kjære undertegnede, er det så forbaska viktig? Egentlig? Kan du ikke bare innrømme for deg sjøl (beklageligvis) at DU KOMMER IKKE TIL Å TRENE!
For så lat er jeg da tydeligvis. Eller motivert. Eller noe av begge. For det skjer ikke. Så hva er saken? Muligheten. Det er muligheten vi snakker om. Muligheten til å snøre på seg joggeskoa, ta seg en løpetur, svette til krampa tar deg, og så legge seg med tidenes samvittighet i hotellsenga noen timer etterpå. Men handler det da om mulighet eller samvittighet?
Det har skjedd en gang det siste halvåret. Jeg var aleine. Tidenes mest stusselige hotellrom (tror det er et bilde i et tidligere innlegg). Ingen plass å spise. Resturant stengt. Endte med at jeg snørte skoa, gikk ned i trimrommet og løp en halvtime til et dårlig TV program. Konstaterte at ønsket samvittighetsnivå var nådd, og avsluttet sesjonen (på veien tilbake til rommet kjøpte jeg is i resepsjonen...).
Ja, for det finnes jo egentlig en snøballs sjans i helvetet det er trene man har lyst til etter 10 timer jobb. At man ønsker seg å gå ned i en hotellkjeller med en nedstøvet tredemølle. Motivasjonen er virkelig til å ta å føle på når sulten river i deg og kollegaene dine setter stø kurs mot puben.
Samvittighet. Det er det det handler om. Glatt.
... Og jeg velger Gin Tonic
Abonner på:
Innlegg (Atom)