Del 9: Midtgangens bakside (2011-10-25 10:20 - en tirsdag)

Jeg kommer nå til å slå et slag for konsumentene. For en gang skyld skal jeg representere kunden og ikke den som yter servicen, for her synes jeg vi tråkker over streken.

Jeg har jo default midtgang. Noe som i for seg gir rom for minst mulig klaustrofobiske innfall og raskest mulig ut. Men midtgangens medalje har en bakside. Bokstavlig talt. For er det egentlig greit å få i snitt 3 flyvert(inne)rumper daskende i ansiktet i løpet av en 45 minutter lang reise?

Altså, jeg forstår jo at når flyturen varer i usle 3 kvarter og du skal servere mat, kaffi og te, påfyll av kaffi og te, hente søppel, selge cognac og whiskey og så sjekke 2 ganger at alle har seterbordogipod avslått - på de 7,5 minuttene flyet ikke har takeoff eller nedstigning - da er det stress. Det forstår jeg. Men, kunne du allikevel gitt det et lite forsøk på å droppe og kjøre tralla med full tyngde rett i albuen min? og når du har passert med trallefronten, kunne du da ha gitt en kalori for å fortelle meg at beinet mitt MULIGENS stod litt i veien for tralla, istede for å demonstrativt pløye vogna som en snøplog i jern gjennom hele midtgangen? Det du akkurat traff var gjenstander festet på menneskekropper med puls skjønner du!

Og så, når tralla er ploget gjennom første pliktrunde, så skal de tilbake. Og siden det ikke lagt inn noen form for snuplass i enden, så kommer flyvert(inne)n ryggende. Jada. Nå har vi akkurat plantet armer og bein godt innenfor kritisk avstand til neste trallerunde, og så kommer rumpene. Dong dong dong. Makan til vrikking ser du ikke på New York Fashion week. Følgende spørsmål: Gjør de dette med vilje?! Altså for det er ikke sånn at dem får tips på flyet eller? Så hva er da poenget med å vifte med stjerten i den slitne sas uniformen til trøtte reisetryner som utelukkende er gira på å komme frem? Altså, nå skal ikke jeg skjære alle over en kam, for noen synes jo sikkert dette er topp underholdning og kanskje er det den nærmeste seksuelle tilnærmingen siden påsketider, men ærlig talt da...Dong dong dong... Utrolig. Det er liksom mulig å få med hvert eneste sete om man svinger litt på den. Fasinerende.

Dette er ikke noe nytt. Jo senere på kvelden du flyr, jo større er sannsynligheten for at du møter på en noe mer sliten og gretten flyvert(inne). Og det forstår jeg. for jeg blir også mer og mer sur og gretten utover kvelden, men det har jo også den artige bivirkningen at jeg reagerer tilsvarende mer tålmodig og godsinnet....

Men på tross av dette kjære flyvert(inne). Kunne du være så vennling å gi det et snev av forsøk? Det er ikke alltid jeg trenger oppmerksomheten fra tralla med whiskey til 100 SEK, og det er ikke alltid jeg synes rompa di er spennende - kunne jeg bare fått disse 45 minuttene i fred tror du?

Godt dette bare er morgenflyet.

Del 8: Tørsteslukkere - outbound (2011-10-19 07:40 - en onsdag)

Jeg ankommer OSL og skal kun til ARL. En slags fridag. Halv reise, 1/4 av tiden. Uvanlig blid og fornøyd og ingen ubrukelige hodeløse reisende (utenom en svær fyr i rulletrappa som nektet å fløtte seg til verken høyre eller venstre). Jeg trenger kaffi. Det er den eneste reiseregninga jeg skriver når jeg drar fra OSL. Svær kaffi. Hva skjer? Standard kaffisjappa er lagt ned. "Under ombygning, tilbake i desember - beklager ulempen". Ja, det er korrekt. Ulempe. For det er faktisk bare en sjappe på OSL som lager kaffi. Der står det 3 stk svenske jenter i tidlig 20 åra og hører på svenske up-and-coming band over høytaleren, med "tilfeldig" bustet hårsveis og et sannsynlig ønske om å bli med meg til ARL - vanligvis. Ikke idag.
Noe som ligner panikk.

Spør rundt meg og jeg får vite av en medsammensvoren pendlerdame at dem lager noe som ligner kaffe lengre bortover stripa. Så, jeg går bortover utenlandsstripa.

Synet er ikke uvanlig, men det ble tydeligere idag. Folk drikker. Overalt. Ikke kaffi, men Øl og schprit. Jeg leiter etter morgenkaffin og disse folka sitter og heller i seg en morgenpils. Og vi snakker ikke om britiske fotball scum som har tatt en 2 dagers og nå desperat reparerer (evt. holder det gående) på vei hjem. Nope. Vaskeekte nordmenn.For det er liksom ikke kultur for å dømme de som ønsker seg en pils på reisen kand et virke som. "Jaja, de begynner jo ferien så la dem kose seg litt - tross alt". Men er det egentlig akseptabel oppførsel å sitte på OSL i noe man til nøds kan referere til som bar kl 07:10 en onsdags morgen og være dypt nedi i det andre Heineken glasset? (for utenlandsk skal det være. Det er jo ferie - tross alt) Mellom gate 32 og 40 sitter de. Som på stripa på Karl Johan.

Er flyplassen en slags fristat for akseptert alkoholisme? For hadde vi sett det samme på en bule i Oslo kl 10 på en hvilkensomhelst arbeidsdag hadde de fleste av oss sannsynligvis tenkt at dette var hakket mer ivrig enn normalen.

Da er det jo litt interessant også å snu på det. For hadde dette vært kl 10 på en onsdags kveld hadde nok pipa hatt en annen lyd. Frøken gråmus og partybreak...

Del 7: Frankfurt Return (2011-10-17 19:25 - en lang mandag)

Tilbake til Fraport, og nå er vi mer tilbake i gammel form.
Samme rute; Ut av ketchupslusa, inn i pølsetrakta, buss, sild i tønne, gjennom røykehjørnet, opp opp rulletrappa, løse hoder, kjedekollisjon på toppen, fullt kaos. Denne gangen - Terminal A. Løse hoder... Ustrukturerte pilforklaringer, ned 5 etasjer til fots, gjennom en kjellergang, tidenes rullebånd (se bildedokumentasjon, ser du enden?) med generell gangsperre både til høyre og venstre. Opp 5 etasjer via heis - ny sild i tønne. Jeg vil si tilnærmet makrell i tomat for det schtinka der (Artig forresten med flykræsj linken der. Flaks).




Bort 2 nye rulleband.  Ankomst gate.

Ny porselensavdeling. Og dette hadde jeg ikke tenkt å skrive om, men nå hadde jeg virkelig ikke noe valg. Vi snakker vesentlig forskjell fra noen dager tilbake. Her har de tydelig fått inn et friskt pust på arkitektavdelingen ved Terminal A - både gadgetfreak og technokåt - og det er jo ikke å forakte. Husker du do-Frau på onsdag? Ho med forslagsboksen? Møt Techno-Frau!

Dette måtte jo åpenbart testes! Om jeg var fornøyd? Positivt overrasket definitivt. Ville jeg ha plukket opp og spist noe jeg mistet på gulvet? På ingen måte. Jeg prøvde meg på gult.
Gult sier du? Du var ikke helt fornøyd? Fortell Techno-Frau hva som er problemet, så skal vi ordne opp sporenstreks...

Ikke rart dette her var bedre, det er jo automatisk rapportering til Vaske-Frau! Fy fader, pluss i boka Fraport...

Ny boarding. Home sweet home!

Del 6: Seating Nødutgang (2011-10-12 19:23 - fortsatt en onsdag)

SCORE!!! Jadda!

Mulig det har noe med min innsjekk på OSL å gjøre, for denne gangen fikk jeg ikke velge sete og jeg måtte i disken. En lite okkupert SAS-mann kom uoppfordret bort til meg og hørte om jeg trengte noe (delige SAS). Jepp. Jeg trengte 100% sikkerhet i at jeg får midtgang. Langt fremme. Hele veien.

Denne SAS-mannen var tydelig i humør for han kalte meg med navn i hver setning (noe psykologisk bullshit forresten) og prøvde på de 3 minuttene vi hadde med hverandre å gjøre å trumfe gjennom minst 5 mislykkede forsøk på å være morsom. Nå i ettertid tror jeg faktisk at han prøvde seg litt. Det er jo helt utrolig. Det må være kjedelig å være sånn SAS-mann for de forsøkene var helt patetiske. "Høhøhø, jeg prøver å si minst mulig til vanlig jeg vet du, [ReiseGlad]. Høhø". Stakkar.

Uansett. Mulig jeg skal spane etter han neste gang også for han har jo trekt i en tråd eller to kan du si:

OSL-FRA: Midtgang, langt fremme, nødutgang, ingen i midten. vi snakker dansegølv og en gjennomsnittlig amerikaner kunne nødevakuert foran meg uten problemer.
FRA-MAD: Midtgang. Nødutgang. Schmellfullt fly.

Kjære SAS-mann. Vi ses til uka!

Del 5: Frankfurt (2011-10-12 17:15 - en onsdag)

Det er jo ikke mulig å unngå. Når man driver og reiser med slik høy frekvens på kontinentet så må man jo før eller siden innom den plassen man liker minst, og idag var dagen. Frankfurt. Fraport. We meet again.

Fant ut av det på OSL idag. Det var da sent? Nei. det er ikke det. Jeg skal til Spania og hvor jeg må innom på veien er ikke så veldig interessant, utover at jeg håper det går smertefritt. Det sto på gaten jeg skulle forlate moderskipet fra - Frankfurt. Fanden. Så, naturligvis sitter jeg og mitt vanlige trangsynte sinn på flyet og fabler om alt som kan gå skape eksemtendenser ved mellomlanding.

Ankomst Frankfurt. Dvs på et jorde. Vi sitter på et jorde og venter på... nettopp...storfavoritten; bussen. Vi klemmer oss ut av flyet, ned trappa og så inn i en overfylt buss. Akkurat denne prosessen kan forresten beskrives med et par andre eksempler:

Ut av flyet: Litt som når du ikke får noe ut av ketchupflaska og du rister og klemmer og trøkker som om det gjalt livet, helt til den plutselig uten noe som helst forvarsel bestemmer seg for å gi bånn gass. Den fandens lille møkkaklumpen av tørka ketchup gir opp og så har du ketchup på et vesentlig større område enn det intensjonen var da du bestemte seg for å la det gå en faen i å få ketchup på pølsa. Flydøra er tørka ketchup. Vi spruter ut.
Inn i bussen: For å holde oss til pølser. Du kan ikke lage pølser av koteletter. Det må planlegges litteranne, og så må du   ha trakt. Egentlig burde man bare lage en svær trakt inn i bussen.

Tilbake til Fraport.

Ankomst med buss. Jeg har rukket å bli bilsjuk. Jess. Det er deilig. Alle skal inn i en ny sluse, og slusa  lukka seg foran meg. Kun meg. En fyr i sjokkgult må bak en vegg og gjennom en korridor og sannsynligvis smugrøyke før han klarer å åpne døra igjen. Da passer dette skiltet spesielt bra... Takk.

Rulletrapp. Alle står, til venstre og høyre. Ny dominoeffekt. Dvs motsatt dominoeffekt. Fullt kaos. En form for kjedekollisjon på toppen der førstemann sannsynligvis aldri har flydd før og er en av de med løst hode og flakkende blikk. Dette er jo selvsagt bare et resultat av elendig logistikk så han skal ikke få all skyld, stakkar. På toppen av rulletrappa har tyskerne strategisk plassert tavlene med transfers og alle står og klør seg i hodet. Fullt kaos. For Tyskland å være så er ikke dette imponerende godt planlagt. Jeg skal til B3. Hvor er jeg? Hakke peil. Sånn som alle de andre. Og så viser det seg et snev av en positiv overraskelse, for B3 viser seg rett ved siden av. Aiaiai! Fraport! Idag er du i slaget... det får man si.. Ny rulletrapp. Alle står, til venstre og høyre.

Jeg svinger innom proselensavdelingen. Og det får man si. Do på flyplass er næsty. Virker som alle har en form for innstilling om at dette er en plass man er på i en svært begrenset tidsperiode og at det er fritt frem. Jeg tråkker i hvertfall inn på en av de og henger fast i gulvet. Ikke ulikt en middels dårlig uteplass på Karl Johan en lørdag i 02.30 draget (for de som klarer det). Det lukter piss også. Jeg er ikke sulten... Nå lenger. Ironien selv er jo at Fraport anser seg som topp class på dette området tydeligvis. Ellers ville de vel ikke turt å kjørt på med forslagskasse på dass eller? Til frau Petra.

Gate B3: "Announciation for Spanair service passengers; In Economy there will be no food service today. If you need anything please purchase at your meal here at the airport". Her går vi nye veier i markedsføringen. Eller i cost saving som sådan. Kreativt. Jeg er fortsatt ikke sulten og skoa sitter fortsatt fast i linoleumen.

Nytt fly. Ny trapp. Ikke elektronisk. 4 etasjer. Ny buss. Glem det jeg sa om dagsform. Ny trakteløs påstigning og jeg havner under armen til en spanjol. Gracias.

"Seatbelt sign has been turned on" og Salma Hayek skal vise oss hvordan vi overlever en flystyrt her.

Del 4: Charter (2011-10-05 18:35 - en onsdag)

Hva er det egentlig med charterturister som gjør de så utrolig irriterende? Og er det sånn at vanlige, fornuftige folk blir irriterende så fort de shopper charter på restplass.no? Eller er det de som har planlagt et helt år, kjøpt bamseklubb til avkommet og bruker kart på vei til gardermoen som står for denne stereotypien? Jeg er usikker. Svært usikker.

Akkurat nå sitter jeg i Midt-Sverige. Dette er vanligvis en rolig og fredelig flyplass. Gate 1 og 2 eller noe slikt. Jeg er alltid på samme gate, den første, så det kan jo for all del være oppimot 3 om jeg legger godvilja til. Det skal det ikke stå på.

Uansett.

Jeg kommer til flyplassen. Som normalt. Halvt sovende ut av taxien og rimelig interessert i smooth sailing og hjem til OSL via ARL uten de store irritasjonene. Long gone. Jeg har vært på reisefot i 30 minutter av de 5,5 timene jeg har idag, og det løpet er kjørt. Det er folk overalt. I sikkerhetssjekken, trappa opp og foran gaten. Og da dekker vi stort settt hele arealet. Og mye folk det er ikke allrigt. På generelt grunnlag. Vi snakker høy tetthet per kvm (kode for ikke ledig sitteplass - eller ståplass).

Jeg kjenner at jeg må mitt fornødne. Typisk. Dette pleier jeg å klare å unngå. Idag er det ikke sjans. Kjapp orientering; den toalett avdelingen med høyest tetthet av porselen er stengt bak et gitter. Utrolig praktisk... jeg snur hodet mot motsatt ende. Midtveis i 180 graders bevegelsen registrerer jeg at det er kommet på plass to stk utsalgssteder. 1 stk med alkoholutsalg på størrelse med en kiosk. Og en kiosk som solgte alkohol. Snedig. For all del, viktig å ha to sjapper...

Tilbake til logistikken. Jeg stopper blikket mot den andre porselensavdelingen. Og jeg er i sjokk. Øyebryna hever seg, jeg stopper rullekofforten, haka slipper seg noen millimeter ned før jeg utbryter (sannsynligvis høyrere enn passende) en referanse til vår herre. Hva i ALLE dager? Om det er kø? Om det er KØ?! Vi snakker om at en ca 20% av alle på flyplassen står i kø. Midt-Sverige står i dokø. Jeg ser noe fortvilt rundt meg og registrerer ytterligere detaljer. Folk drekker! (også i dokøen). Det står kasser med svensk pils rundt om i lokalet. Malplassert imellom benker og i vinduskarmene. Overalt. Folk drekker av plastglass. Unger som klatrer på foreldre som drekker av plastglass. De drikker rød Bacardi Breezer og pils. Mens ungene klaterer på dem. Og står i dokø. Hva i alle dager har jeg gått glipp av? jeg har vært på denne flyplassen en rundt regna 20  nå men det har jo gått fra ventehall til tidenes mest harry vorspiel! Bygdesverige skal på tur. HVor fanden er den gaten hvor det står Rhodos da?!

Jeg har benka meg. Støyreduserende headset. Beroligende musikk.

For å reflektere over de typiske tingene ved en charterturist:

• De har god tid. De går sakte
• De klarer ikke gå igjennom sikkerhetskontrollen uten å bli stoppet. har ikke sjans
• De ser mer opp og rund seg enn målrettet rett frem - litt som om hode ikke er skrudd på. En form for desorientert Onkel Reisende Mac
• De står på høyresiden på rullebåndet. OG på venstre
• De krangler ofte, eller rettere sagt nebber ofte om filleting; "ikke stå der med kofforten da, Reidar!"
• De stopper opp helt uanmeldt. gjerne midt i passasjen. og gjerne etterfulgt av en form for dominoeffekt av dresser, pc vesker, takeaway kaffe og stygge gloser
• De går gjerne i shorts. Uansett årstid
• De er i taxfree'n. Lenge. Uansett når på døgnet flyet går
• De drikker pils. Mye. Uansett når på døgnet flyet går

Så, det er på tide å gå i seg selv. Transformeres alle til disse lettere tilbakestående reisende så fort vi drar kortet på pakketur? Går selv den hardbarka businessmannen inn i feriemodus og mister all intelligens og rutine hva reise angår så fort familien er med på OSL? Trenger vi EuroBonus kortet og business i hodet for å være en del av reiseeliten?

Jeg veit ikke jeg altså. Men en ting er sikkert - Jeg skal alltid gå på toalettet før jeg setter meg i
Taxien. Alltid.

Del 3: Å Spise Aleine (03.10.2011 22:20 - en mandag)

Dette er jo ikke helt innertier i hva reisetema angår, men i og med at jeg er aleine på reise så føler jeg det er semirelevant. For ikke å nevne det faktum at sannsynligheten for at jeg ender opp aleine øker betraktelig i takt med antall reisedøgn per måned. Se der, da blei det plutselig høyaktuelt...

Mitt nye favorittsitat er hentet fra "DAG". TV serien. Som igjen har knabba det fra godeste Liv Ullmann;

"Det er bedre å våkne alene og vite at du er alene,

enn å våkne sammen med noen og likevel være ensom"

Gud bedre. Denne dama fikk ord på det. Her sitter jeg og inntar et bedre (Red.anm: løgn) barmåltid bestående i stor grad av frityr og majones (med et såkalt innslag av burger mellom herligheten et sted), i fred og fordragelighet. Med rødvin og bok. Bås. Vindusplass. Kan ikke klage. Trist å spise aleine? Nei, vet du hva. Det kan bare ikke måle seg. For her ved siden av, 1 meter til høyre, satt akkurat et par folk i...guesstimert.. 60-65 års alderen (tilgivelse om de nå er 50, men får jeg i så fall anbefale en makeover?) samma det, de satte seg ned her. Men, de sier ikke et ord? Nada. To pils. De ser rundt i lokalet. I hver sin retning. Armene i kors på begge. Stillhet.

Jøsj, så trivelig da du.

Jeg håper de er søsken. Herregud. Jeg håper de er søsken. Nå har det gått et kvarter. De kikker ikke på hverandre engang. Dama har i tillegg såpass dårlig holdning at man kunne tegnet ho opp med en passer der sentrum er satt i ølflaska på bordet. Det lyser jo ikke akkurat invitasjon til inspirerende konversasjon kan du si. Å herregud. Jeg håper de er søsken. Alt annet er jo krise. Gift i 25 år? Skill dere. Blind date? det er lov å GÅ! Gamle kamerater? Finn noen andre! Livet er definitivt for kort for det der. Ho har tatt på nylonstrømper og olaskjørt ser jeg her nå. Å herregud. Jeg tror ikke de er søsken.

Tror jeg fullfører burgern. Det skal bli meg en sann glede. Aleine med vinglasset. I vindusbåsen. Så andre kan si hva de vil om ho blonde i kundeskjørtet. Som spiser aleine. Stakkar... Døh. Det er ikke stakkar. Stakkar sitter her 1 meter til høyre for meg. Jeg veit jeg er aleine når jeg våkner i allefall. Stakkar.