Fant ut av det på OSL idag. Det var da sent? Nei. det er ikke det. Jeg skal til Spania og hvor jeg må innom på veien er ikke så veldig interessant, utover at jeg håper det går smertefritt. Det sto på gaten jeg skulle forlate moderskipet fra - Frankfurt. Fanden. Så, naturligvis sitter jeg og mitt vanlige trangsynte sinn på flyet og fabler om alt som kan gå skape eksemtendenser ved mellomlanding.
Ankomst Frankfurt. Dvs på et jorde. Vi sitter på et jorde og venter på... nettopp...storfavoritten; bussen. Vi klemmer oss ut av flyet, ned trappa og så inn i en overfylt buss. Akkurat denne prosessen kan forresten beskrives med et par andre eksempler:
Ut av flyet: Litt som når du ikke får noe ut av ketchupflaska og du rister og klemmer og trøkker som om det gjalt livet, helt til den plutselig uten noe som helst forvarsel bestemmer seg for å gi bånn gass. Den fandens lille møkkaklumpen av tørka ketchup gir opp og så har du ketchup på et vesentlig større område enn det intensjonen var da du bestemte seg for å la det gå en faen i å få ketchup på pølsa. Flydøra er tørka ketchup. Vi spruter ut.
Inn i bussen: For å holde oss til pølser. Du kan ikke lage pølser av koteletter. Det må planlegges litteranne, og så må du ha trakt. Egentlig burde man bare lage en svær trakt inn i bussen.
Tilbake til Fraport.
Ankomst med buss. Jeg har rukket å bli bilsjuk. Jess. Det er deilig. Alle skal inn i en ny sluse, og slusa lukka seg foran meg. Kun meg. En fyr i sjokkgult må bak en vegg og gjennom en korridor og sannsynligvis smugrøyke før han klarer å åpne døra igjen. Da passer dette skiltet spesielt bra... Takk.
Rulletrapp. Alle står, til venstre og høyre. Ny dominoeffekt. Dvs motsatt dominoeffekt. Fullt kaos. En form for kjedekollisjon på toppen der førstemann sannsynligvis aldri har flydd før og er en av de med løst hode og flakkende blikk. Dette er jo selvsagt bare et resultat av elendig logistikk så han skal ikke få all skyld, stakkar. På toppen av rulletrappa har tyskerne strategisk plassert tavlene med transfers og alle står og klør seg i hodet. Fullt kaos. For Tyskland å være så er ikke dette imponerende godt planlagt. Jeg skal til B3. Hvor er jeg? Hakke peil. Sånn som alle de andre. Og så viser det seg et snev av en positiv overraskelse, for B3 viser seg rett ved siden av. Aiaiai! Fraport! Idag er du i slaget... det får man si.. Ny rulletrapp. Alle står, til venstre og høyre.
Jeg svinger innom proselensavdelingen. Og det får man si. Do på flyplass er næsty. Virker som alle har en form for innstilling om at dette er en plass man er på i en svært begrenset tidsperiode og at det er fritt frem. Jeg tråkker i hvertfall inn på en av de og henger fast i gulvet. Ikke ulikt en middels dårlig uteplass på Karl Johan en lørdag i 02.30 draget (for de som klarer det). Det lukter piss også. Jeg er ikke sulten... Nå lenger. Ironien selv er jo at Fraport anser seg som topp class på dette området tydeligvis. Ellers ville de vel ikke turt å kjørt på med forslagskasse på dass eller? Til frau Petra.
Gate B3: "Announciation for Spanair service passengers; In Economy there will be no food service today. If you need anything please purchase at your meal here at the airport". Her går vi nye veier i markedsføringen. Eller i cost saving som sådan. Kreativt. Jeg er fortsatt ikke sulten og skoa sitter fortsatt fast i linoleumen.
Nytt fly. Ny trapp. Ikke elektronisk. 4 etasjer. Ny buss. Glem det jeg sa om dagsform. Ny trakteløs påstigning og jeg havner under armen til en spanjol. Gracias.
"Seatbelt sign has been turned on" og Salma Hayek skal vise oss hvordan vi overlever en flystyrt her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar