Del 35: Reiseabstinenser (2013-02-28 – En desperat, sen onsdags kveld på flytoget)

Dette er siste turen som er booket. Den siste turen jeg vet jeg skal ut å reise med jobb. Jeg antar at det er noe mer på gang, men det er uvisst. Når. Hvor. Hva. Det er ukjent farvann.

Denne uvissheten har medført en form for angstfølelse. En tomhet. Et uromoment i en ellers relativt rutinepreget reisetilværelse. Er det siste gang jeg nyter å svinge forbi mengdene inn i fasttrack’en med 8-flyet? Riktignok varer gullstatusen på kortet mitt i gode halvannet år til men likevel. Skal jeg pakke bort rullekofferten? Skal jeg ikke lengre bli servert kaffe eller te om morgenen? Skal jeg ikke få nyte den fantastiske følelsen det er å lande i en king size hotellseng, i stjerneformat, i hvitt, rullet sengetøy? Kan jeg ikke lengre kaste håndklær på gulvet og på magisk vis finne nye, rene utgaver henge på knaggen når jeg kommer hjem fra jobb? Jeg som er såpass distré – hvor henvender jeg meg nå når jeg mister eller har glemt nøklene mine når det ikke finnes en døgnbetjent resepsjon? Og, er det siste gang jeg reiser med rullekoffert og kundeskjørt?

Alle disse spørsmål.

Dog, det er et spørsmål som har gnagd i meg siden jeg sjekket inn på OSL tidligere i uken. Det mest elementære og kritiske av dem alle. Det spørsmålet som alltid MÅ ha et svar, og som aldri er «ingenting». Være seg svaret er godt eller dårlig, så gjør man et valg – selv hvor travel eller utslitt man er.

Hva i alle dager kjøper jeg på TaxFree-butikken?!

Er det sånn at jeg nå på hjemreisen må kjøpe inn det jeg mangler hjemme? (det er ingenting). Må jeg kjøpe det «dyreste» for å få det beste utbyttet når nå Vinmonopolet skal gå over som hoffleverandør? (selv om det nok ikke er før om et par år). Må jeg nå virkelig kjøpe full kvote bare for å ha gjort det? Min mor spurte etter Vodka. Bør jeg prioritere vodka til min mor på siste turen? Kolleger spør etter snus og rødvin. Er dette noe som bør prioriteres? Må jeg nå kjøpe sjokolade og deodorant for å sikre at jeg får mest mulig ut av den fordelen jeg jo skal ha som reisende utenfor Norges rike i over 24 timer?

Det endte med at jeg freaket helt fullstendig ut foran vinhyllene. Etter gjentatte forsøk på å få hjelp over telefonen, uten mye velvilje i andre enden til å forstå dette sjelevekkende dilemmaet jeg gikk igjennom, gikk det helt rundt for meg. Jeg gjorde et rutinevalg. Et valg jeg  egentlig ikke ønsket. Sett bort ifra en ekstra deo jeg dro med meg på vei bort til kassene så gjorde jeg et dårlig valg.

Men, det viktigste her er – et valg ble tatt. Kvoten er med. Siste tur er gjennomført.

Og ja. Jeg har blitt helt gæærn. Legg meg inn.