Det er på tide med en oppdatering. Jeg må advare med en gang. jeg føler den blir litt lengre enn normalt. Tross alt er det evigheten siden jeg sist satt meg ned for å lire av meg frustrasjonen.
Men, for å spare unødvendige forvirringer:
Jeg har fullført mitt oppdrag i de svenske skoger. Det gikk knirkefritt og jeg kom tilbake på norsk jord i november 2012.
Jeg har lært at det er best å skrive når du sitter i mannskjait oppetter leggen. Har man god tid, ja da passer det aldri fordi du har et liv du skal leve, faktisk.
Tatt i betrakting at det ikke er blitt skrevet noe på en god stund så har det implisitt ment at ja, jeg har faktisk hatt et liv.
Dog, med som alt annet her i livet så skal man ikke hvile på laubærene - Nå er det ute for å farte på kontitentet igjen!
2013 begynte med en ny reiserute i Outlook:
uke 2 - reise til sentral by på kontinentet med et språk jeg ikke forstår
uke 3 - reise til u-sentral by på kontinentet med et annet språk jeg ikke forstår, europas metropol.
uke 4 + uvisst antall videre uker - reise til dette samme u-sentrale sorte hullet på europakartet.
Det som skjedde var:
uke 2: Jeg kansellerte, og bestilte nye reiser tre ganger den uken. Hjemme med svinepest .
uke 3: Etter 7 dager i stabilt sideleie, og 1,5 dager i toppform reiste jeg. Og her er jeg.
Reise til usentral plass:
Jeg var oppe før folk hadde lagt seg. 4:00 skreik det fra uret. Jeg følte den vanlige fyllesjuken som sniker seg innpå når puta har vært visitert i et alt for kort intervall (Som et form for kroppslig hån over at jeg ikke hadde liv nok til å bli fyllesjuk etter festlige lag i alkoholisert tilstand). Jeg følte meg nok litt mer fyllesjuk en vanlig men tenkte at det nok er det faktum at det var 6-flyet og ikke 7-flyet.
Neida. Det viste seg å være sattan sjæl. Jeg satt på flytoget (jeg har vært såpass nærme døden på stripa til 7-flyet at denne gangen la jeg ansvaret på lokføreren istede), grønn i trynet med fokus rett frem. Kom på gardermoen og tok løpefart til første mulighet. Grønn i trynet vaklet jeg gjennom et tomt fast track, ikke en oppovernese i sikte. Jeg rakk akkurat å svinge inn på Købenflyt før det var slåen på døra. Jeg stæler en pappirpåsa fra SAS og forvarer den trygt i jakkelomma. Her kan hva som helst skje.
25 minutter short connection CPH. Risky. I like it. 15 minutter forsinkelse fra OSL, grønn i tryne, og til et fly som viser seg å skulle måtte kjøre BUSS ut til et lite propellfly i -13 grader. Not so much. Det ble løpefart. Grønn og vill i blikket. Sistemann på bussen. For så å få vite at de brutalt skal ta fra meg bagasjen. Flyet til dette u-sentrale europeiske metropolet går vel en gang om dagen tror jeg, og det tar vel en maks 20 pers. Jeg skal med andre ord klemmes inn som sild i tønne. Frokkost nr 2 for dagen serveres. Jeg kjenner etter pappirpåsan. Han er på plass.
Ankomst Gokk. Det europeiske metropolet. Jeg hiver meg i en taxi og spør etter hotellet. Det viser seg at det kun finnes et hotell i gitte hotellkjede, og jeg er lykkelig. Sjåføren snakket nemlig like mye engelsk som jeg kan kinesist, og de tok cash. Jurås. Det er en valuta jeg har begrenset med. Dette fikk jeg fortalt på fransk, hvorpå jeg responderte med min fabelaktige... spansk. Sorry altså, men det var det nærmeste jeg klarte. Grønn i trynet og frykt for 20 minuttes biltur av ukjent karakter - da er det spansk som kommer ut. De tre årene jeg satt bakerst på vindusrekka med et splitter pine galt kvinnemenneske til franskærer, right down the drain. Men, det visste vi jo.
Ayways. Taxitur overlevd. Jeg hadde ikke nok Jurås så taxisjåføren fikk underpris. Ankomst hotell. Jeg sitter på dette tidspunktet på gulvet i kø foran resepsjonen idet jeg spør med sykt bambiblikk om jeg kan få sjekke inn 4 timer før normal tid. Jeg behøvde ikke flashe hotellkjedekortet. Jeg ble lagt rett inn. Litt som på akutten, det var liksom ikke nødvendig å gjøre undersøkelser for å forstå at her var det rett til operasjonsbordet. I dette tilfellet mitt isolat for de neste 3 dagene.
Ja, for det gikk tre dager. Jeg lå på en singel hotellseng i tre dager.
Dag 1. Ankomstdagen tilbrakte jeg i forsterposisjon, med regelmessig skytteltrafikk til baderommet. Det var stusselig. Fy fader det var stusselig. Det var like før jeg ringte min mor bare for å få medlidenhet. Et voksent menneske. Fy fader. Det var stusselig. Tror faktisk ikke det finnes noen mer ensom situasjon enn å være sjuk på hotell. Correct me if I am wrong. Ikke så jeg TV. Ikke orket jeg telefon. Ikke orket jeg lys. Ikke spiste jeg mat.
Dag 2. Øyne åpne. Fosterposisjonen ble en litt mer utstrekt reke utover dagen. Jeg drakk te og sov. Litt mer lysegrønn i formen. Faktisk, så følte jeg meg såpass pigg at jeg kl 22:30 bestilte mitt første måltid på to dager på Room Service. Det ble inntatt i rekordfart for å sørge for at det gikk ned før jeg skulle bli alt for mørkegrønn igjen. Måltid inntatt til fransk TV. "Nouvelle Star" eller noe sånt. Ny stjerne (noe husker jeg fra vindusrekka tydeligvis). Etter at første deltaker sang Kate Bush og jeg ikke kjente igjen et ord av hva som ble sunget så dreit jeg i hele TVen i mangel på fornuftige alternativer . Hva i alle dager er det med dubbing? Tyvetretten og folk viser en eksepsjonell uvilje til å se folk snakke synkront med bildet? Det er helt fasinerende.
Uansett.
Dag 3. Ved oppvåkning den tredje dagen var reka utstragt til stabilt sideleie og jeg skulle hjem i løpet av kvelden. Gud bedre, så glad har jeg ikke vært på lenge. Etter tre dager i en hotellseng, uten tilgang til kjøleskap, fornuftig underholdningssenter og egen seng, så drar jeg nå hjem.
Jeg sitter på flyplassen og gleder meg som en unge til å komme hjem. Det er to timer til jeg i det hele tatt kan sjekke inn, men dette flyet skal jeg på ingen måte gå glipp av. Jeg skal stå helt først med massene og bruke albuene for å komme først inn på det bitte lille lekeflyet som en annen idiot. Nå skal jeg hjem. Uten å ha sett noe annet enn innsiden av hotellet. Det er den mest ubrukelige utflukten jeg har hatt.
Dra ALDRI på tur om du føler deg dritt. Aldri.
